Blind lakselusstrategi
Det er ønskelig at det er så få lus på laksen som mulig, gjerne ingen lus. Men samtidig vet vi at laksefisken tåler å ha lus på seg, opptil 500 lus på en 5-kilos fisk hvis vi går etter grenseverdien på 0,1 lus per gram fisk for klar negativ påvirkning. Det vil de fleste nok mene er for mye.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Med mange kjønnsmodne lus på oppdrettsfisken (og villfisken) vil det kunne frigjøres et stort antall lakseluslarver. Disse vil som kjent feste seg på den laksefisken de møter, det være seg oppdrettsfisk eller villfisk.
Store mengder lakselus kan uten tvil skape problemer for den ville laksefisken. Sjøørretbestanden har således gått ned i områder med intensiv lakseoppdrett. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har i den forbindelse vurdert hvilke faktorer som har innflytelse på sjøørretbestanden, og har konkludert med at lakselus, økosystemendringer, klimaendringer og fiskesykdommer er potensielt viktige årsaker til nedgangen.
I 2014 ble det publisert en litteraturoppsummering av internasjonale studier av effekten av lakselus på sjøørret. Denne oppsummeringen viser at i områder med intensiv lakseoppdrett påvirker lakselusen sjøørretbestanden negativt. Det er derfor viktig å holde lakselusnivået så lavt som praktisk mulig, men samtidig er det viktig å erkjenne at også andre faktorer har innflytelse på bestanden av sjøørret og annen vill laksefisk.
Omregner vi tap av oppdrettsfisk ved avlusing til slaktemoden fisk, mister oppdrettsnæringen omkring 500 kg oppdrettsfisk per kg vill laksefisk som beskattes. Ut fra et fiskevelferdsmessig perspektiv er dette en gal måte å løse problemet på. Men Mattilsynet er ubøyelig i sin harde linje mot oppdrettsnæringen og vil kun tillate maks 0,5 voksne hunn-lus per oppdrettsfisk. Denne grenseverdien er satt utelukkende for å beskytte vill laksesmolt og sjøørret. Men overfor offentligheten liker Mattilsynet å selge den idé at regelen også er til gode for oppdrettsfisken. I en artikkel i Bergens Tidende (15. desember 2015) heter det således: «Mattilsynets harde linje mot lakselus er begrunnet med velferden til fisken – lusen gnager på fisken. Store forekomster av lus kan også smitte over til andre anlegg og truer villfisken.» Også i andre artikler begrunnes Mattilsynets harde linje mot lakselus i samme dur. Ut fra den store mengden oppdrettsfisk som dør i forbindelse med avlusing, virker denne typen utsagn temmelig hyklersk.
Mange og hyppige avlusninger har framavlet multiresistente lakselusstammer. I tillegg har disse mange stressituasjonene sannsynligvis framprovosert klinisk sykdom hos et stort antall fisk og dermed også økt smittepresset på den ville laksefisken og annen oppdrettsfisk. Strategiske skifter mellom forskjellige midler og kombinasjonsbehandlinger har i beste fall forlenget utviklingen av resistens. Skal lakselusen igjen vise følsomhet overfor et bestemt middel, må dette sannsynligvis holdes borte fra markedet i minimum 4–5 år. Midler der effekten kommer under 50 prosent, burde følgelig fjernes fra markedet, slik at full effekt kan oppnås på kortere tid.
I stedet for en nær nulltoleranse overfor lakselus bør man akseptere at det i dagens åpne anlegg ikke er mulig å drive lusefri oppdrett. Som alternativ bør det utvikles en fleksibel strategi for å holde antallet lus på et minimum, spesielt på de tidene av året da det har størst betydning for villaksen. Forhåpentligvis kan dette i tillegg redusere stresset på oppdrettsfisken og dermed antallet klinisk syke fisk.
Man kunne bli fristet til å forlange at oppdrett bør drives i lukkede anlegg. Men lukkede anlegg byr på mange utfordringer, noe som vil føre med seg permanent høye produksjonskostnader og kroken på døren for mange i dårlige tider. Ikke minst må man forvente et meget høyt samlet energiforbruk, og omregnet til CO2-utslipp er det neppe til fordel for klodens helsetilstand.
