Det er litt vanskelig dette!

Fredag 31. mai slapp Nærings- og Fiskeridepartementet rapporten; 

Rapport om hvordan Trafikklyssystemet påvirker arbeidet med å oppnå målene satt i kvalitetsnormen for villaks. 

Et stykke inne i overnevnte rapport, side 66, kommer følgende uttale frem fra arbeidsgruppen bak rapporten: 

«… For eksempel må laksepostsmolt fra elver med utløp langt inne i fjordarmene typisk vandre gjennom større områder med smitte enn laksesmolt fra elver lengre ut i fjordsystemet, …». 

Overnevnte uttale fikk oss til å stusse. Mener forskerne og forvalterne bak rapporten at det faktisk er en slik utvikling, eller er utsagnet kun en påstand?

Tilbake i tid, fra perioden 1969-1990, har forskningsinstitusjonen NORCE (LFI rapp. Nr 151) anslått at innsiget av laks til Granvinsvassdraget, Hardanger, var på rundt 80 laks i året. Dette i en tid der det årlig ble satt ut mye lakseyngel fra klekkeriet i Granvin. 1970- og 80-tallet var glansperioden for villaksen i Norge ifølge Vitenskapelig Råd for Villaksforvaltning (gjengitt i rapporten lagt ut av NFD).

Siden 2017 har Skandinavisk Naturovervåking overvåket bl.a. laksen og sjøørreten som svømmer inn og ut av Granvinsvassdraget i Hardanger.

Tall fra Skandinavisk Naturovervåking viser at det i snitt, i perioden 2017 – 2023 svømte ca. 130 laks inn i Granvisvassdraget hvert år. Altså svømte det mer laks inn i den perioden forskere mener er den verste nedgangsperioden for villaks sammenlignet med den perioden de mener var den beste for villaksen. Det er urovekkende.

Siden 2017 har AquaLife R&D, Inaq, NMBU og UiN overvåket vandringsmønsteret til laks og sjøørret fra noen elver i bl.a. Hardangerfjorden. Overvåkingen skjer ved bruk av akustiske (radio) merker operert inn i fisken og med lyttebøyer i innsjøer, elv og fjordsystem. I denne overvåkingen har en kartlagt hvordan fisken svømmer, og hvor fort fisken svømmer i fjorden mm. Samtidig har de målt temperatur og saltholdighet i sjøen. Sånn ca. kan vi slå fast at fisken i all hovedsak ikke møter en saltholdighet som også lakselusa trives i før den når Kvamsøy (i nærheten av Øystese).

I ulike forskningsrapporter, og rapporter fra ulike forvaltningsorgan, leser vi ofte at det står så dårlig til med laksen i elvene Opo (Odda), Kinso (Kinsarvik) og Eio (Eidfjord). Det er lakselusa som får skylden, og herunder havbruksaktiviteten i fjorden, og det faktum at laks fra de innerste elvene har så lang vei å svømme før den når havet.

Det er noe som skurrer med overnevnte. Hvordan kan laksen fra Granvin klare seg bedre enn laksen fra Eio, Opo, Kinso når de sånn ca. møter lakselusa på samme sted i fjorden? Selvsagt har laksen fra de tre siste elvene lengre avstand å svømme, men der er det lite/ingen lakselus. 

Hopper vi videre til Steinsdalselven, som ligger en to-tre timers svømmetur bortenfor Kvamsøy. Hva er det som gjør at laksen i denne elven har det så dårlig? Lakselus trekkes frem som hovedårsaken. Men er det virkelig slik at utvandrende laks fra denne elven, på en to-tre timer, får på seg så mye lakselus at den dør av dette jfr. laksen fra Granvin? Det er mer enn interessant!

Når en passerer Varaldsøy, øker produksjonen i havbruksnæringen. Et stykke utenfor Varaldsøy, på Sørsiden av Hardangerfjorden ligger det to interessante elver; Guddalselva og Uskedalselva. 

Guddalselva er en av de elvene det er forsket mest på i Norge. Siden ca. 2015 har elven bygd opp en laksestamme som gir en oppgang på i snitt +/- 100 laks i året. På nivå med Granvin.

Uskedalselva var mer eller mindre død på 80-tallet, men gjennom iherdig arbeid fra elveeiere, og senere kalking fra Statens hånd, har elven bygget seg opp med en god laksestamme. Målinger fra merkeforsøk på laks og sjøørret, gjennomført av Rådgivende Biologer, viser at elven har en tilbakevandring av laks over det som har vært antatt. 

Det er interessant at to elver, plassert midt i et intensivt havbruksområde har klart å bygge opp to sunne laksestammer. Det i en tid der villaksforvaltningen har uttalt at villaksen er inne i sin verste utforbakke historisk. På Vestlandet.

Forannevnte, fysisk målte kunnskap, som er opparbeidet etter 2017, viser at det er intet rundt villaksen som er rett frem.

Det er ikke slik at utvandrende laks svømmer gjennom et massivt lusebelte ut fjorden. Det er ikke slik at laksen i elvene forsvinner om en har havbruksaktivitet rundt seg. Tvert imot om en ser til faktisk kunnskap i Guddal og Uskedalen. 

Det er ikke slik at om laksen er født og oppvokst langt inne i en fjord, så dør den på vei ut fjorden, og på grunn av lakselus. Det synliggjør faktisk kunnskap om Granvinsvassdraget.

Det vi ser, der det skjer målbar overvåking, er at det kommer «nok» laks inn i elven, men vi klarer ikke å registrere «nok» laksesmolt som svømmer ut av elvene – nok avkom av de som svømte inn i elvene. Det bekymrer oss, og det sier oss noe om at elvene har en utfordring.

Skal vi bygge robuste laksestammer langs kysten av Vestlandet, så tjener det ingen å spikre en synder opp etter veggen år etter år. De siste 30-40 årene har dessverre forskning og forvaltning rundt villaksen vært tuftet på for lite faktisk kunnskap og for mye teori. En slik forvaltning kan vi ikke ha i fremtiden. Villaksen er en del av vår felles økologi, og den er utsatt for de samme klimaendringene, og det samme presset utenfra som alle andre. Da må vi se den i dette, helhetlige perspektivet. Det er ikke for sent å tenke seg om!