Rettssikkerhet som angår alle?
- Akvakulturnæringen rammes av inngrep som forverrer rammebetingelsene for oppdrett i Norge. Dette er ikke et innlegg i grunnrentedebatten, men et varsko om at statlige myndigheter stenger lovlig, igangværende virksomhet ut fra "prinsipp" og ikke kunnskap. Dette angår egentlig alle og man bør ikke velge å være passiv til denne utviklingen, skriver advokat Trond Hatland.
Advokat (H), Partner i Advokatfirmaet Thommessen AS
Oppdretterne på Vestlandet er rammet av to runder med nedregulering av produksjonskapasitet gjennom såkalte trafikklysvedtak. De ble fratatt adgangen til å gi innspill på grunnlaget før vedtaket, og til å klage etterpå. I rettsapparatet er statens strategi å begrense domstolsprøvingen. "Kunnskapsgrunnlaget" – som har vært utsatt for sterk nasjonal og internasjonal kritikk – skal forbli uprøvd. Oppdretterne har etterlyst mer miljøovervåkning, mer forskning og mer kunnskapsdeling, men taler for døve ører. Hadde dette skjedd på andre samfunns- eller forvaltningsområder, ville det blitt ramaskrik.
Nå er det oppdrettslokalitetene som står for tur. Lokaliteter har lenge vært mangelvare – noe som står i sterk kontrast til politiske signaler om at produksjonen innen akvakultur skal firedobles i løpet av noen år. Ambisjonen har vært å produsere mer bærekraftig mat til verdens befolkning, å sikre vekst i Norges nest største eksportnæring og å sikre aktivitet og arbeidsplasser i hele landet. Dette er kun på papiret. Antall lokaliteter er redusert siste 10 år og ligger nå på et stabilt lavmål. Å søke om nye lokaliteter er en årelang prosess med store kostnader involvert og utfallet er i beste fall usikkert. Ikke bare er tilgangen på nye lokaliteter begrenset, men tendensen er at statlige myndigheter bruker ulike virkemidler for å stenge ned lovlig etablerte lokaliteter. Det tas ikke hensyn til at lokalitetene – som ble godkjent ut fra strenge miljøkrav – er opparbeidet over tid med store kostnader. Og enda mer prinsipielt: Inngrep skjer uten dokumentert kunnskapsgrunnlag.
I stedet for å innhente fakta og bygge på kunnskap hevder staten at "risiko" for negativ miljøpåvirkning er nok, under henvisning til "føre var"-prinsippet. Dette er en oppskrift på myndighetsmisbruk: "Vi mangler dokumentasjon, men vi tror det foreligger en risiko og dette må være nok".
"Føre var"-prinsippet var aldri ment som unnskyldning for å la være å hente inn et holdbart kunnskapsgrunnlag. I naturmangfoldsloven § 8 heter det at "Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet." Myndighetene skal legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen.
Overført på akvakultur: fravær av skadelige miljøeffekter etter lang tids ansvarlig drift av en lokalitet skulle tilsi at "risikoen" for negativ miljøpåvirkning er lav, kanskje ikke-eksisterende, men i hvert fall ikke betydelig. Staten kan ikke la være å bruke ressurser på å etablere et kunnskapsgrunnlag, under dekke av "føre var"-prinsippet. Det gjenstår ingen grenser for inngrep dersom statlige myndigheters syn på "risiko" i seg selv skal være nok.
Temaet er nærmere belyst i kronikken "Hvor lett skal det være å ta næringsgrunnlaget fra oppdretterne?" i Norsk Fiskeoppdrett nr 11 for 2022. Les saken her.
