«Cherry-picking» i norsk lakseforvaltning?

Det skriver Per-Otto Hjertenes, daglig leder i Lutra AS i en kronikk som blir gjengitt i sin helhet under.

Departementet bør svare på spørsmålene. I forvaltningslovens §17 heter det at «forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes».

I arbeidet med denne kronikken er det brukt data fra:

• Status for norske laksebestander i 2020. Rapport Nr. 16 2021 (VRL)
• Anon. 2020. Råd om beskatning av laks i sjølaksefiske Rapport Nr. 14 2020 (VRL)
• Akvakulturstatistikk fra Fiskeridirektoratet
• NOU 1999 - 09

Når terrenget ikke stemmer med kartet 

I handlingsplanen påstås det at de ville laksebestandene er i retur, under sterkt press fra lakselus og rømt oppdrettslaks. Samtidig har gytebestandene av norsk villaks økt betydelig de siste 15 årene. Opplysningene finnes i rapporten fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) Rapport nr 16 – 2021, figur 1 - sammendraget. Her finner vi at 92 % av laksebestandene på landsbasis har nådd forvaltningsmålene sine. Figur 2 viser at i perioden 2017- 2020 er andelen vassdrag som nådde forvaltningsmålet 1,5 ganger større enn i perioden 2006 – 2009 (oppgitt referanse). 

På lokalplanet, Vestlandet - arnestedet for oppdrettsnæringen, så er bildet det samme (figur 2.17). Etter 2010 har mengden av gytefisk i elvene doblet seg i forhold til åttitallet som oppgis som førtilstand. 

Oppdrett av laks startet tidlig på åttitallet, men hadde en trang fødsel. Næringen begynte å vokse fra 1995 og fremover. Fra 2010 har antallet fisk i anleggene på Vestlandet om våren vært ganske stabilt. Den kraftige veksten i bestandene av villaks på Vestlandet, har skjedd parallelt med veksten i oppdrettsnæringen. Dette faktum blir ikke kommentert fra KM eller VRL.

Data må kvalitetssikres 

Den nye handlingsplanen for villaksen bygger på flere systematiske feil.

Kvalitetsnormen (fastsatt i forskrift) lager retningslinjer for vurdering av norske lakseelver. I normen er det i praksis to kriterier som inngår i vurderingene: 

1.  Forvaltningsmål for gytebestand + høstbart overskudd
2.  Genetisk integritet. 

I «Handlingsplanen» hevdes det at antall ville bestander av laks er 450 stk. Med hensyn til genetisk integritet, er det bare 104 bestander med påvirkningsanalyse (23% av 450). 

Det er genetisk integritet som bestemmer om en bestand når målet «Svært god» eller «god tilstand». Fra VRL’s rapport nr 15 vet vi at 92% av vurderte laksebestander har nådd forvaltningsmålene sine. 

Handlingsplanen hevder at bare 20% av de 450 norske laksestammene tilfredsstiller Kvalitetsnormen, mens bare 23% av vassdragene er tilfredsstillende undersøkt.

Klima og Miljødepartementet formulerer klare konklusjoner, men det skorter på balanserte diskusjoner og kvalitetssikring av datamaterialet. 

De 450 vassdragene med oppgang av laks

Det er flere eksempler: I VRL rapport nr 15, 2020, bygger vurderinger og tilrådinger på data fra 198 laksebestander med årlig vurdering av gytebestandsmål og forvaltningsmål. Klima og Miljø departementet har utvidet dette materialet til 450 vassdrag. Dette er problematisk. Kvalitetsnormen lager retningslinjer for vurdering av norske lakseelver, men der mangler krav til kvalitetssikring av data. 

I VRL rapp nr.14 fra 2020 heter det s.11: Tidligere beskatningsråd for sjølaksefisket er hovedsakelig basert på de ca. 200 bestandene der tilstanden er vurdert ut fra oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål (Anon. 2009, Anon. 2015). Vi har i stor grad manglet kunnskap om tilstanden for de øvrige 250 bestandene, som i hovedsak er mindre bestander. Disse bestandene inngår ikke i årlige bestandsvurderinger, på grunn av mangel på data.

Likevel refererer departementet til de 450 vassdragene. Merk! De mangler data fra mer enn halvparten! 

Disse vassdragene blir også brukt i Havforskningsinstituttets modeller for lusebelastning. Et stort antall elver i modellene øker robustheten i simuleringene – forutsatt at kvaliteten av data som brukes tilfører substans. Det gjør de ikke ifølge rapport nr 14 fra Vitenskapelig råd. 

Data som ikke blir vurdert

Norsk villaks blir bare vurdert ut fra de synkende fangstene. Dette er det største problemet når vi skal forstå situasjonen for villaksen. VRL viser til fangststatistikker når de omtaler utviklingen av laksebestandene. Det tas ikke hensyn til fangstinnsatsen. Reguleringene av fisket påvirker fangstene i større grad enn mengdene av laks som kommer tilbake fra havet. Derfor øker gytebestandene i elvene. Derfor når 92% av gytebestandene forvaltningsmålene. Tilbakevendingen av villaks til kysten har vært i framgang i lang tid. Når vi bare ser på fangstene, blir økningen i tilbakevendingen maskert.  

Rødlistingen av villaksen bygger også på fangststatistikker. Vi ser en betydelig vekst i gytebestander over det meste av landet og nær alle elver med overvåking når forvaltningsmålene. Dette gjør at plasseringen av laksen på rødlisten blir et paradoks. 

Vi savner en evaluering av fangststatistikken, særlig fra sjøfisket. Data fra sjølaksefisket, er det mest omfattende og sikreste datasettet vi har. Eksempelvis er det de siste 10 årene samlet inn fangstdata fra ca 22.000 årlige fangstdøgn fra kilenøter og krokgarn. Dette verdifulle materialet nevnes nesten ikke i rapport nr 16 fra VRL. I rapport nr 14, 2020 brukes bare data fra årene 2015 – 2018. Ved bare å bruke av data fra et kort intervall (4 år), og fangstinnsatsen utelates, blir Rapport nr 14, om regulering av sjølaksefisket, verdiløs. 

Riktig og rettferdig forvaltning

Den mangelfulle behandlingen av data fra Klima og miljødepartementet gjør at rettssikkerheten ikke er god nok. Dette har gått særlig hardt utover Sjølaksefiskerne – jfr. konklusjonene i rapport nr 14. De behandles av departementet som en «uønsket påvirkning». Perspektivet om at sjølaksefisket faktisk er utøvelse av en rettighet grunnlagt i lov, savnes fullstendig.

Det er sannsynlig at mange elvebestander har større utfordringer enn oppdrettslaks. Så lenge vi ikke har en samlet oversikt over laksebestandene og utfordringene, blir det umulig å prioritere tiltakene som vil ha størst betydning for den enkelte bestand. I dag dreier forvaltningen av villaksen seg mest om lakselus og gener fra oppdrettsfisk. Denne tilnærmingen er altfor grov, og vi risikerer at viktige vassdrag ikke får riktige løsninger fordi det meste av fokuset er rettet mot oppdrettsnæringen.

Årets rapport fra Vitenskapelig råd for Lakseforvaltning (VRL) kan leses her.