Sintef med rapport på marin forsøpling fra havbruk

Studiet var initiert av Sjømat Norge, og hadde som mål å skaffe oversikt over mengden avfall som kommer fra sjøbasert havbruk, samt dokumentere hvordan de viktigste fraksjonene håndteres av næringen og avfallsmottakere. Det var spesielt interessant å lete etter eventuelle regionale forskjeller.

13 havbruksselskaper ble intervjuet i prosessen, som sto for til sammen over 40 % av landets konsesjoner.

- Resultatene viste at aktørene i dag har rutiner for avfallshåndtering, og at benytter seg av tilgjengelige tilbud, men at de også i liten grad dokumenterer mengder, sortering og hva avfallet går til, selv om de vet at slike opplysninger er tilgjengelige.

Rapporter fra avfalls- og gjennvinningsselskap er tilgjengelige som en del av fakturagrunnlaget. Undersøkelsene viste at noen få oppdrettere samlet inn avfallsrapportene, og brukte tallene i ulike former for rapportering, men de ble i liten grad brukt til å vurdere forbedringspotensial.

- Gjenvinningsbransjen er nå godt kjent med havbruksnæringens behov og har utviklet gode løsninger, men aktørene ønsker selvsagt at tilbudet fortsatt utvides. Det er ikke funnet noen barrierer for forsvarlig avfallshåndtering i noen deler av landet, konkluderes det i rapporten.

• Les rapporten her

Ingen kontroll på massebalanse

Prosjektet fant at aktiviteter som forårsaker marin forsøpling er for eksempel bruk av tau og andre innfestningsmaterialer, i tillegg til nye teknologier som bruk av luseskjørt og leppefiskskjul.

Fra intervjuene kommer det frem at alle oppdretterne har systemer som registrerer sertifisert utstyr med en vedlikeholdsplan. Dette gjør at større komponenter som kommer inn til anleggene registreres, mens mindre forbruksmateriell registreres ikke, for eksempel tau og annet festemateriell.

- Ingen av de spurte hadde et overordnet system som fanget opp alt som kommer inn og alt som går ut, og massebalansen over utstyret ble ikke kontrollert.

Anbefaler mer dokumentasjon

På bakgrunn av resultatene fra prosjektet blir det anbefalt at næringen i større grad må dokumentere egen avfallshåndtering. Det trengs også mer spesifikk og helhetlig kunnskap om de beste gjenvinningsløsningene for materialer brukt i norsk havbruk, noe oppdretterne selv ønsker.

- I tillegg bør det bli mer fokus på miljødesign av utstyr brukt til havbruk, slik at det genereres mindre avfall, og at næringen selv kan bruke gjenvunnet materiale.

Studien tok ikke for seg annet avfall enn fra utrangert utstyr og annet forbruksmateriell. Farlig avfall, biologisk avfall og utslipp av slam er ekskludert.

Slitasje fra fôrslanger er heller ikke inkludert, ettersom denne debatten kom opp etter at prosjektet ble startet, og det ble besluttet å holde seg til opprinnelig plan.

Les også: Det havbruksnæringen vet om utslipp av mikroplast fra fôrslanger

Muligheter for mer gjenvinning

Også utstyrsleverandører og gjenvinningsanlegg ble intervjuet i forbindelse med prosjektet. Etter intervjuet med avfallsselskapene, så man det sannsynlig at plast av høy kvalitet og metall vil være mest fornuftig å gjenvinne. Det finnes marked for dette, for metall i Norge, og for plast i Danmark og Tyskland.

For mindre fraksjoner, slik som tau, er utfordingene større, og det vil kreve mye manuelt og kostnadsdrivende arbeid.

- Økt ombruk og gjenvinning vil kunne ha en positiv miljøgevinst, så fremt miljøpåvirkningen ved ombruk/gjenvinning er lavere enn miljøpåvirkningen av å utvinne nytt materiale, og det er et marked for det resirkulerte materialet, skriver forskerne.

Både plast og metall er energikrevende å produsere, og vil dermed ha et høyt potensial for miljøgevinst.

Om prosjektet og marin forsøpling:

• Prosjektet er gjennomført som et samarbeid mellom SINTEF Ocean og SINTEF Byggforsk.
• Sluttrapporten er utarbeidet etter oppdrag fra Fiskeri og havbruksnæringens forskingsfond (FHF) etter en rettet forespørsel om prosjektforslag i konkurranse med andre FoU-miljø.
• Det er anslått at rundt 70 % av avfallet som tilføres havet synker og blir liggende på havbunnen, mens 15 % av avfallet flyter. De resterende 15 % blir liggende i strandsonen.
• Et materialregnskap med faktormetoden (Metode utarbeidet av ISO for å finne levetiden til et materiale, gitt faktorer som enten fastholder eller reduserer tiden. red. anm.) viser at mengden plast og metall som er i bruk i norske havbruksanlegg kan være opptil 192 000 tonn plast og 720oo tonn metall.
• Et avfallsestimat viser at det fra dette genereres avfall i størrelsesorden 4 300 - 8 500 tonn metall og 15 000 - 29 000 tonn plast per år.