Veterinærinstituttet konkluderer om sporingsmetoder for oppdrettslaks
Veterinærinstituttet har ledet et prosjekt for å spore rømt oppdrettsfisk tilbake til eier ved hjelp av skjellanalyse. De anbefaler nå en kombinasjon av metoder for best sporing i havbruk.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Instituttet publiserte nylig sluttrapporten "FarmSalmTrack - Sporing basert på grunnstoff i fiskens skjell", hvor de har ledet et stort industriprosjekt for å spore rømt oppdrettsfisk ved hjelp av skjellanalyser.
Hovedresultatet fra undersøkelsene så langt, er at en kan skille mellom settefiskanlegg og mellom lokaliteter i sjø.
- Det er vist at inkorporeringen av grunnstoff i skjellet gjenspeiler miljøet som fisken levde i det aktuelle tidsrommet, slik at skjellet fungerer som en tidslinje. Denne tidslinjen kan benyttes i flere sammenhenger, oppsummerer de og lister:
- Analyse av forholdet mellom strontium og barium langs et tverrsnitt fra sentrum av fiskeskjellet og ut mot kanten kan benyttes for å fastslå den mørke «årringen» i skjellet (skleritten) som ble dannet da fisken ble flyttet fra ferskvann over i sjøvann. Denne analysen kan også benyttes til å skille mellom grupper av fisk.
- Ferskvannsprofilen dannes mens fisken står i settefiskanlegg. Ferskvannsprofiler av 24 ulike grupper fra 18 settefiskanlegg lokalisert opp langs kysten ble skilt fra hverandre med en presisjon på 95.9%. Den er en viktig indikator på gruppetilhørighet, også etter lengre tid i sjøvann.
- Sjøvannsprofiler av 17 grupper etter 2 måneder i sjø gav en gjennomsnittlig klassifiseringspresisjon på 74.2% (32.0-95.5%).
- Sjøvannsprofilen i ytterkant av skjellet ble i en test av et rømmings-scenario benyttet til å skille mellom to lokaliteter. 86 av 92 skjell (93.5%) ble klassifisert til riktig anlegg, 79 av skjellene med mer enn 98% sannsynlighet.
Anbefaler kombinasjon av metoder
De viser til at grunnstoffanalyser i skjellene gir informasjon om settefiskanlegg og lokalitet, men har kapasitetsutfordringer sammenliknet med DNA.
- Metoden fjerner imidlertid behovet for restriksjoner på logistikken som DNA forutsetter. En kombinasjon av de to metodene kan derfor utgjøre en komplett sporingsmetode.
På bakgrunn av gjennomførte undersøkelser anbefaler de at sporing av rømt oppdrettslaks gjøres ved å kombinere DNA- og grunnstoffanalyser i fiskens skjell.
- Det bør samles inn referansematerialer jevnlig gjennom produksjonsfasen. I tillegg bør det samles inn et eget referansemateriale i forbindelse med større rømminger. Løsningen gir god presisjon, er kostnadseffektiv og vil kunne oppklare de fleste rømmingssituasjonene.
For å sikre best mulig presisjon og unngå unødvendige ekstra analyser forutsettes det ved bruk av løsningen, at næringen har full oversikt over hvor fisk med ulike DNA-kombinasjoner befinner seg.
De anbefaler i den sammenheng også at det bør legges opp til en årlig ramme på ca. 15 millioner kroner for grunnstoffanalyser.
- Dette inkluderer full utnyttelse av dagens analysekapasitet, nødvendig støtte og utvikling av IT løsninger, og kontroll på innsamlet materiale.
Hvis en forutsetter at det settes ut ca. 350 millioner fisk per år gir det en kostnad for grunnstoffanalyser på under 5 øre per utsatt fisk. Anleggenes kostnad med prøvetaking er da ikke inkludert.
Industrisamarbeid
Instituttet skriver at prosjektet startet da SalMar, Marine Harvest og Lerøy Seafood i 2014 tok initiativ til et prosjekt med mål å teste ut og utvikle en sporingsmetode basert på naturlig integrerte grunnstoff i fiskens skjell.
- Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med VESO, Norges geologisk undersøkelse (NGU) og Veterinærinstituttet (VI). Prosjektet ble finansiert av bedriftene som har deltatt i prosjektet, FHL Miljøfondet, Sjømat Norge og FHF.