En lissepasning laget av plast

Naturvernforbundet har «forsket» på fem fôrslanger, tatt kalkulatoren frem, og kommet frem til at det potensielt genereres over 300 tonn mikroplast i året fra norske oppdrettsanlegg.

Antagelig er tallet langt lavere for man har maksimert de fleste parametrene, så muligens er det reelle tallet bare en tiendedel eller enda mindre. Men det er egentlig et mindre aspekt ved det hele. Mikroplast genereres av næringen i laksens matfat.

Hvorfor har ikke bransjen fortalt om dette før? Mange må jo ha visst.

Les også: Dette vet man om mikroplast i sjø og fisk

Det hele er så opplagt at jeg blir nesten flau selv over å ikke ha tenkt på det. Men at ikke noen av dem som jobber med fôrslanger til daglig, enten det nå er oppdrettere, fôrslangeprodusenter eller fôrselskap, som har klart å få problematisert dette slik at det har kunnet bli satt ord og tall på det, ja det er ikke bra.

Ballen er nå servert på lissene til næringens kritikere. De får sette dagsorden. Næringen må igjen slukke brannen.

Potensialet for negativt omdømme som følge av dette er betydelig. Mikroplast og plast generelt et av de stedene man for tiden antagelig bør putte pengene om man vil kapitalisere på miljøskremsler. Det fantastiske produktet plast er også blitt et betydelig miljøproblem når det kommer på avveie. Det kan man ikke komme seg unna.

Hva betyr denne slitasjen av fôrslanger for fisken som garantert får i seg noen av disse plastbitene? Kreftfare og giftig fisk? Antagelig ikke, og både Vitenskapskomiteen for Mattrygghet og EFSA har nylig uttalt at mikroplast neppe representerer noen fare for mattryggheten når det kommer til fisk. Men spørsmålet vil jo komme. Da må argumentene være godt dokumentert. Nå skal det jo sies at laksen jo allerede er godt dokumentert når det kommer til miljøgifter, og forskerne påpeker at plasten fisken spiser jo forsvinner ut igjen bak, så noen store overraskelser skal man ikke forvente. Men det er reist en usikkerhet.

Hva blir nå gjort? Hva kan og må gjøres? Er næringen aktivt på den ballen, eller skal den og serveres som en Ahlsen-pasning til "motstanderen"? Saken illustrerer hvor ekstremt viktig det er at næringen er åpen om alle problemer som oppdages, at man er tvers gjennom ærlig og ikke overlater til motstanderne å påpeke det ubehagelige.

Da blir man med ett bakpå, defensiv og fremstår som man bare rydder opp fordi man må, ikke fordi man vil.