Norske Lakseelver svarer: - Først biologi, deretter høsting

Artikkelen under er skrevet av Torfinn Evensen, generalsekretær Norske Lakseelver, og er et tilsvar på kronikken som ble publisert på Kyst.no mandag.

Norske Lakseelver representerer 109 forvaltningslag i lakseelvene og derigjennom om lag 10 000 rettighetshavere. På samme måte som Sandnes, er vi opptatt av å beskytte og styrke villaksbestandene, og samtidig skape en næring rundt villaksen. Forskjellen er at vi representerer elvene, og Sandnes representerer sjølaksefiskerne.

I Kvalitetsnorm for villaks ligger det et høstingsmål for at en laksebestand skal oppnå god status. Det skal være minst 80% av normalt, høstbart overskudd. Både sjølaksefiskere og elvefiskere høster av de forskjellige bestandene. For laksen er det nok ett fett hvor den blir høstet, men for at vi ikke skal høste av bestander som ikke tåler beskatning, har Vitenskapelig råd for lakseforvaltning bl.a. anbefalt å stenge ytre kyststrøk for sjølaksefiske. I fjordstrøkene opprettholdes sjølaksefisket med not der VRL har ment at det et liten sjanse for å fange sårbare stammer. I tillegg blir 179 elver nå stengt for laksefiske. I Finnmark fjernes muligheten til å bruke garn i sjøen, i tråd med Stortingets vedtak fra 2007, som skulle gi sjøfiskerne «rimelig tid» til omstilling. 

Miljødirektoratet har altså lagt en vitenskapelig vurdering til grunn for sine reguleringer av laksefiske i både sjø og elv. Laksen er nå foreslått på rødlista fra 2021. Derfor må fisket reguleres både i elv og sjø, slik at de sårbare bestandene beskyttes og kan gjenoppbygges. Dette støtter Norske Lakseelver.

Hvis Sandnes mener at vi dermed skyver de truede bestandene foran oss i kampen om laksen, får det nesten stå for hans regning.

Biologien først

I lakseelvene er det forvaltningslagene som har ansvaret for at det såkalte gytebestandsmålet oppnås. Det betyr at høstingen av laks i en elv må reguleres slik at det står nok laks tilbake på elva etter fiskesesongen til at det kan produseres ny laks. En elv kan bare produsere et visst antall laks, ettersom overlevelsen i elva er det vi kaller tetthetsavhengig. Om ei elv trenger ett tonn hunnlaks for å oppfylle dette målet og det kommer tre tonn laks tilbake til elva, kan vi høste ett tonn totalt (det må stå igjen ca. like mye hanlaks også). 

Men hvis det ikke kommer nok laks tilbake til elva til å oppfylle gytebestandsmålet, kan vi ikke høste noe som helst i elva. En not i sjøen fanger i blinde og det er her problemet med sjølaksefiske ligger. Sjølaksefiskeren vet ikke om laksen skal opp i Ogna innerst i Trondheimsfjorden eller om den skal opp i Orkla ved Orkanger. Ogna er en av elvene som er stengt, fordi den ikke oppnår gytebestandsmålet. Orkla er åpen, men med strenge restriksjoner på hvor mange laks sportsfiskerne kan fange. Orkla klarer å oppnå gytebestandsmålet, men kun fordi forvaltningslaget i elva tar tydelig ansvar for å regulere sportsfiskernes fangst.

I sjøen utenfor disse elvene fiskes laks fortsatt i not, uten andre begrensninger enn litt innkortet fiskesesong.  

Så til høsting

De laksebestandene som kan beskattes i elv, danner grunnlag for en viktig sommernæring rundt om i Norge. I løpet av tre måneder er omsetningen knyttet til sportsfiske etter laks beregnet til ca. 1,3 milliarder og om lag tusen årsverk. Dette er viktige inntekter for mange grunneiere, men også for hele lokalsamfunn. Vel to tredjedeler av omsetningen fra laksefiske i elv er til turisttjenester som overnatting, mat, samferdsel med mer. Samfunnsøkonomisk er det naturlig å utnytte en ressurs slik at den gir både best mulig økonomisk avkastning og mest mulig glede for de som benytter seg av ressursen. 80 000 sportsfiskere har stor glede av å stå ved bredden av en lakseelv hver sommer. Ti prosent av disse er utenlandske turister, mens over 50% er folk som bor lokalt langs elva. Resten er tilreisende nordmenn. Dette er en bærekraftig og grønn turistnæring, helt i tråd med det vi ønsker, og samtidig en hobby som gir stor glede og bolyst for mange rundt om i Norge. Så at Norske Lakseelver synes det er flott at det kan komme flere laks opp i elva, er ikke så rart. Vi har jublet for mulighetene på Sørlandet, hvor en stopp i sjølaksefisket vil bety ekstra laks opp i elvene. Her er 75% av fiskerne lokale, og de nyter godt av at samfunnet har brukt hundretalls av millioner på å kalke laksen tilbake til elvene. En forutsetning for dette, var at laksen skulle komme allmenheten til gode. Og til det er det bare å si; folk flest fisker i elv. Når det er sagt, vil det likevel fortsatt være behov for nøye kontroll på uttaket av laks i sørlandselvene. Thomas Sandnes kan være trygg på at forvaltningslagene er seg sitt ansvar bevist.

Om statistikk og fangst

Avslutningsvis skjønner vi ikke helt hvor fra Sandnes har de skyhøye fangsttallene for laks i elv i 2020? Han oppgir SSB som kilde, men tabell 08991 hos ssb som presenterer laksefiske i elv, viser at det ble avlivet 94.592 laks i norske elver i fjor, og at det ble gjenutsatt 28.752. Dette blir en totalfangst på 123.344 laks, noe som er 52.099 færre enn det Sandvik oppgir. Gjenutsettingsgraden var på 23,3% totalt.  

Gjenutsetting er et forvaltningsgrep for å sikre at gytebestandsmålet oppnås. En sportsfisker kan ikke kontrollere hvilken fisk som biter på kroken, og i mange elver er det viktig å spare f.eks. hunnfisk. Det ble i 2020 satt tilbake 14.797 laks under 3 kilo. I sjølaksefisket ble det fanget 22 526 laks under 3 kilo, av en total på 53 400. Sandviks påstand om at om lag 80 000 elvefiskerne gjennom gjenutsetting dreper flere smålaks enn det knappe 900 sjølaksefiskerne fanger, er derfor ikke riktig.

Regjeringen har lagt en vitenskapelig vurdering til grunn for sine reguleringer av laksefiske i både sjø og elv. Fisket må reguleres slik at de sårbare bestandene beskyttes og kan gjenoppbygges.  

08991: Elvefiske. Fangst, etter bruk, statistikkvariabel, år og elv