Per Sandberg vs Per Sandberg?

Det skriver Pål Mugaas, kommunikasjonsansvarlig i Norske Lakseelver i et leserinnlegg/pressemelding. 

Innlegget er gjengitt i sin helhet under.

Grunneierorganisasjonen Norske Lakseelver, som organiserer 90 elver over hele Norge, har sammen med Naturvernforbundet påklaget fylkeskommunenes tildeling av 2% vekst til oppdretterne i grønne områder i februar 2018.. Norske lakseelver har nå sendt brev til justisministeren med spørsmål om lovligheten av oppdrettsvekst som fiskeriministeren har vedtatt.

Begrunnelsen for klagene er at det ikke er dokumentert at veksten i oppdrett er miljømessig forsvarlig. Et slikt dokumentasjonskrav er fastslått i akvakulturloven. Det er fylkeskommunene som tildeler veksten, men de har havnet i en klassisk catch-22 situasjon. Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har gjennom forskrift pålagt fylkeskommunene å si ja til oppdrettsvekst. Fylkeskommunen er med andre ord pålagt å se bort fra akvakulturloven og også naturmangfoldloven.  Fiskeriminister Sandberg har på denne måten satt fylkeskommunene i skvis mellom en lov og en forskrift, og dessverre har de valgt å bryte lovverket.

Dersom klagene avvises av fylkeskommunene er det Fiskeridirektoratet som er klageinstans. Det er i den sammenheng interessant at Fiskeridirektoratet selv anførte mange av de samme momentene som klagerne legger til grunn, i sitt høringssvar til fiskerimininster Per Sandbergs forslag til forskrift om vekst i oppdrettsindustrien, og at fiskeriministeren avviste innsigelsene.

Litt bakgrunn er på sin plass for alle som ikke følger debatten om oppdrettsvekst eller ikke langs kysten. Forskerne har dokumenter at de to store truslene mot de fantastiske villaksstammene vi har i Norge, er rømt oppdrettslaks og lakselus fra oppdrettsindustrien. I tillegg sliter to av våre andre ville laksefisker, sjøørreten og sjørøya, med dødelige lusepåslag langs store deler av kysten.

Oppdretterne har ikke fått tildelt vekst siden 2009, med det kravet om at luse- og rømmingsproblemet skulle være løst før det ble gitt vekst.

Et nytt forvaltningsregime ble vedtatt av Stortinget i 2016. Mange parametere ble vurdert som indikatorer for bærekraftig og miljøforsvarlig oppdrett. Blant annet rømming, svinn, medisinforbruk og –utslipp og utslipp av organisk avfall (avføring og fôrrester). Men, mot klare råd fra Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Miljødirektoratet og svært mange andre instanser, vedtok NFD at evalueringen av miljøeffekter utelukkende skulle dreie seg om å se på effekten av lakselus fra oppdrettsanleggene på vill laksefisk i hvert enkelt område. Problemet er at selv ikke denne svært begrensede miljøevalueringen, er gjort. Det er riktignok gjort en grundig, modellert beregning av effekten av lakselus på vill laks, men effekten på sjøørret og/eller sjørøye, som også hører hjemme i kategorien vill laksefisk, har ingen beregnet.  Til tross for at ledende forskningsinstitusjoner gjentatte ganger har påpekt at disse artene rammes langt hardere av lakselusa enn det laksen gjør.

Oppdrettsveksten som fiskeriminister Per Sandberg har godkjent, er altså muliggjort ved at ”miljømessig forsvarlighet” er redusert til å dreie seg om påvirkning fra én faktor (lakselus) på én art (laks). Det faktum at 1/3 av norske laksebestander er svært påvirket av rømt oppdrettslaks er neglisjert. Alle som bor langs kysten eller oppover langs elvene vet dessuten at økosystemene som oppdrettsanleggene ligger i består av langt mer enn vill laks. Sjøørret og sjørøye er nevnt, men i hva med kysttorsken, rekene og alle de andre artene som før ble fisket i oppdrettsfjordene?

Siden akvakulturloven er tilsidesatt av fiskeriminister Per Sandberg, har han faktisk bedt fylkeskommunene om å bryte det lovverket som justisminister Per Sandberg nå skal ha øverste ansvar for. Kan den norske statsforvaltningen leve med dette?