Genetikken til laksen avslører hvor den kommer fra
På Kyst.no etterlyste Norske Lakseelver i juni en sporingsløsning for oppdrettslaks. Norske Lakseelver er godt kjent med at det i dag foreligger en slik løsning, men nevner ikke det i sin «bekymringsmelding». Næringen har de siste årene selv utviklet og finansiert en sporingsløsning som baserer seg på genetiske analyser av den rømte laksen. Systemet er nå ferdig etablert, og Sporbarhet AS har allerede bistått Fiskeridirektoratet i sporing av rømt laks. Det er også utført egne tester for å bekrefte at systemet fungerer.
Det etablerte sporingssystemet har følgende hovedkomponenter:
Det er opprettet en dataportal der genetisk informasjon om stamfisk lagres.
Genetiske analyser av rømt laks utføres, og informasjonen legges inn i dataportalen.
En farskapstest sørger for at vi finner rett far til den rømte laksen. Den genetiske testen har svært høy sikkerhet.
Der de genetiske analysene peker på flere lokaliteter vil geoelementanalyse fra innsamlede skjell benyttes for å finne rett lokalitet.
Arbeidet som Sporbarhet AS har utført er nå ferdigstilt, men uten en forskrift på plass kan det ikke tas i bruk slik intensjonen hele tiden har vært. I likhet med Norske lakseelver deler Sporbarhet AS derfor ønske om fortgang i arbeidet med å etablere en forskrift slik at sporingen kan komme i gang. Næringen har gjennom Sporbarhet AS vært en pådriver for å få på plass en felles løsning.
Fettfinneklipping
Nok en gang ber Norske Lakseelver om at all laks skal fettfinneklippes. Jeg vil i den sammenheng minne om at halekupering av gris har vært forbudt i Norge i 35 år. Det er også innført forbud mot klipping av nebb hos høner. Her må det også poengteres av fettfinnen ikke er et ubetydelig vedheng, men består av bindevev og nerveceller. Hvilken funksjon den har blir fortsatt diskutert. Fettfinnekipping har heller ingen støtte hos Mattilsynet, og de forskningsinstitusjonene som har vurdert et slikt omfattende tiltak med inngrep i flere hundre millioner fisk stiller spørsmål både til hvordan det skal kunne gjennomføres, og hvorvidt det kan gjøres uten å påvirke fiskens velferd.
I de fleste tilfeller vil laksefiskeren eller forskeren som gjør utfiskingen med letthet kunne skille oppdrettslaks fra villaks. Dersom vi leker litt med tall kan vi anta at vi ved hjelp av fettfinneklipping årlig kan skille ut 400 oppdrettslaks utover de som allerede fiskes ut i dag. Det betyr i så fall at Norske lakseelver ønsker å fettfinneklippe 400 000 000 laks for å finne 400. I mitt lille regnestykke må altså 1 million fettfinner fjernes for hver gang merkemetoden kommer til nytte. Det er ikke forholdsmessig hverken med tanke på etiske, økonomiske eller markedsmessige kostnader. Til tross for en betydelig økning i antall oppdrettslaks de siste tiårene er antall rømminger kraftig redusert og det vises heldigvis også igjen i elvene.
