Kristen mot strømmen

 – Det tykte eg var eit sjete svar. Kva tykkjer du? Kristen ser deg rett i øynene, og legger ikke skjul på at han innerst inne er litt stolt over nettopp å bli avvist av SND – midt i tjukkeste SND-land. Han koser seg med god grunn.

 For det er ikke lite mannen har fått til i den idylliske bygda Rugsund, ytterst i Nordfjord. Siden 1972 har han bygget opp en oppdrettsvirksomhet som etter hvert har blitt en av de mest solide innen bransjen. Kristen trenger strengt tatt ikke SND-tilskudd for å gjøre det han vil. SND kunne på den annen side hatt god bruk for Kristen Strømmen.

 På adelskalenderen over laksepionerer her i landet kommer Kristen nær toppen. Han var tidlig ute, men ikke først.

 – Det begynte med et lite settefiskanlegg. Jeg fikk det til, men problemet var at ingen ville kjøpe smolt på begynnelsen av 1970-tallet. Helt tilfeldig så jeg en reportasje på TV fra Hitra der Sivert Grøntvedt var i full gang med laks.

 Jeg tok straks en telefon til Sivert, og første handel var sikret. Problemet var transport, erindrer Kristen. Han stod i kontakt med Trygve Gjedrem ved Landbrukshøgskolen på Ås og fikk råd og vink. Kristen Strømmen hadde i utgangspunktet ikke peiling på oppdrett av laks, men det hadde ingen andre heller. Interessen og pågangsmotet derimot var det ingenting i veien med.

 – Maks åtte timer, var beskjeden fra Trygve Gjedrem. Problemet var at en transport fra den ytterste utkant i Sogn og Fjordane til den ytterste, ytterste utkant i Sør-Trøndelag ville ta betydelig lengre tid. Kristen tok sjansen, leide bil og la i vei. Turen tok 24 timer, og mesteparten av fisken overlevde. Sivert fikk smolt og Kristen var i business. Men historiene kunne like gjerne endt annerledes.

 – Du skjønner at både eg og Sivert var på fiskebåt. Sivert var skippar på ringnotsnurparen «Ståltind» og eg var bestmann på snurparen «Hoddevik», forteller Kristen, og legger til at ikke alle kast var like vellykket.

 – I sene og mørke nattetimer på vinteren satte vi ned nota til «Ståltind». Vi kom oss omsider løs og gikk rett til Egersund, meldte oss for politiet og avla forklaring. Bråk var vi sikre på at det ville bli, så her var det om å gjøre å være føre var, sier ringreven. Gjengen på «Hoddevik» gav forklaring og var på feltet etter et kort opphold. Og ganske riktig, det ble bråk.

 Ikke rart at det var først etter at Sivert hadde gjort opp for smoltleveransen at Kristen turte å fortelle hvem som var «gjerningsmannen».

 – Hadde jeg visst det, skulle du faen ikke fått betaling, tordnet Sivert. Historien morer Kristen like mye i dag som for 25 år siden.

Kristen Strømmen har skapt en hjørnesteinsbedrift i hjembygda. Han sysselsetter knappe 20 bygdefolk, mest husmødre som jobber på slakte-og pakkeriet. Og slik vil han ha det. 

Bygdas ve og vel teller mer for 72-åringen enn smigrende tilbud om oppkjøp, fusjoner og aksjer. Mange titalls millioner er han tilbudt. Hvis han ville kunne han ha levd et tilbaketrukket liv med en drøss med penger i banken. Hvor mye mannen er god for vil han ikke en gang antyde. Populært sagt er han sin egen bank. Men Kristen er sta som en ekte nordfjording. Vel vitende om at de fleste arbeidsplassene ville ha forsvunnet fort om han solgte, får han til å holde igjen. Et lite slakte-og pakkeri som har drift to-tre dager i uka ville blitt lagt ned umiddelbart. Oppdrettsanleggene ville trolig blitt flyttet. Rugsund hadde fortsatt vært en idyllisk bygd med sine vel 200 innbyggere, men uten arbeidsplasser.

 – Jeg ser ikke noe stort poeng å bli større. Det er viktigere å tjene penger, sier Kristen og tar en ny slurk av kaffen. Penger har han nok av. Så mye at han i ny og ne skeier ut og kjøper seg noe han har lyst på. For eksempel tradisjonsrike Sivertsen Hotel på Sandane. En perle av et fjordhotell, tuftet på britisk overklasse som nøt lakseelvene og naturen i nærområdet. Hotellet hadde han tenkt at noen av fem barn kunne «leke» seg med.

 – Vi hadde overskudd det ene året og underskudd det andre. Ingen av barna var spesielt interesserte heller. Jeg solgte til daglig leder og fikk tilbake omtrent det jeg gav, forteller han nøkternt. Slik er han. Penger er ikke alt og det gleder Kristen å gi noe til andre. Som da en av klassene på folkeskolen i Rugsund vant en kunnskapskonkurranse. Premien var reise til en utdanningsmesse i Bergen for to elever og en lærer.

 – Dette tykte eg var for ille, forteller Kristen. Han kostet turen for hele klassen. Elevene laget egen stand og Kristen holdt røykelaks og flatbrød.

 – Kjempesuksess, kan du tru, forteller Kristen. Som velgjører i bygda støtter han både kultur og idrett. Men skolemusikken er viktigst.

 – Kan du tenkje deg 17. mai utan skulemusikk? Ka??

 Tradisjonen tro reiste Kristen Strømmen på sjøen som fisker etter konfirmasjonen. Unggutten var dyktig og avanserte raskt. Venner beskriver ham som litt av en villstyring. Uten at kildene vil gå i detaljer fortelles det at mannen har pløyd åker med båt. Senere ble han bestmann og reiste på forskjellige ringnotbåter. Tidvis var han også skipper. Kristen Strømmen var den første norske fiskeskipper som drev loddefiske.

 – Det hadde seg slik at vi var nesten ferdige med sildekvota, men hadde problemer med å få den siste slumpen. Da bestemte jeg meg for å prøve lodda. Vi hadde fem laster før neste båt kom. Da var sirkuset i gang. I ettertid erter jeg austevoldingene med at vi var først, skryter Kristen, som da var skipper på Måløy-båten «Gambler».

 Nå har han trukket seg ut av den daglige ledelsen av familieselskapet K. Strømmen Fiskeoppdrett A/S og overlatt roret til sønnen Sven Jørgen Strømmen. Også de andre barna jobber i selskapet. Men gamlefar er ikke lenger unna enn at han følger med i det som skjer fra kontoret der han inntar sin faste plass hver dag.

 Fra sin slitte kontorstol fingrer han stadig med tobakkspakken.

 – Nei, no er det tid for ein tur ut på kaia. Eg røykjer ikkje inne, skjønner du.