En idérik pensjonist

Elisabeth Nodland
Jan Raa var professor ved Universitetet i Tromsø fra starten i 1972 og har siden 1990- tallet vært knyttet til sin egen gründer-bedrift Biotec Pharmacon. Våren 2006 ble han utnevnt til æresdoktor i Tromsø hvor han har vært pioner innenfor forskning i marin bioteknologi. Nå er han pensjonert, men hans pensjonisttilværelse fortoner seg ikke rolig. Han kommer stadig med nye ideer og han oser av engasjement og fortellerglede. Man kan ikke unngå å bli engasjert når han begynner å fortelle. Jan Raa er ikke redd for å sette sine ideer ut i livet for å undersøke om de holder mål, og jeg tør påstå at han våger mer enn de fleste.
- Jeg har hatt mange ideer, og mange sprø ideer også, sier Raa. For å sitere Schopenhauer så føler jeg at det ofte fortoner seg som han en gang sa. «En hver ide blir først møtt av latter, for så å bli kraftig motarbeidet for til slutt å bli tatt som en selvfølge.» Raa har stilnet mang en god latter.

Vi møtes i restauranten på SAS hotell Bryggen i Bergen for å slå av en prat.
- Jeg kunne tenke meg å bestille en tallerken med fiskesuppe, sier Jan Raa i det jeg kommer inn. Er det noe du kunne tenke deg, spør han.
Jeg takker for tilbudet, men nøyer meg med en kopp kaffe.
Det som engasjerer han mest for tiden er den lille hoppekrepsen raudåte eller Calanus finmarchicus på latin. Hans inspirasjonskilde er Kurt Tande som for mange år siden disputerte med en oppgave som nettopp handlet om Calanus. Raa var den gang formann i bedømmelseskomiteen.
- Jeg synes det er merkverdig at en denne organismen som finnes i hele det Atlantiske økosystem ikke er viet større oppmerksomhet, sier Raa. Raudåte er i utgangspunktet hovedkilden til ernæring hos alle ville fiskebestander i dette økosystemet. Denne næringskilden får ikke oppdrettsfisken gjennom dagens fôr. Man har fjernet en hovedingrediens som fisken gjennom mange tusen år har tilpasset seg. Han setter spørsmål ved hvilke konsekvenser dette får for oppdrettsfisken.
Ny bedrift
- Calanus er helt klart en stor ressurs som ikke er tatt i buk, men problemet har i lang tid vært hvordan man skal klare å fange den, forteller Raa. Spørsmålene videre er hva man kan bruke denne organismen til, og hvordan man kan gjøre dette til en industri. Selskapet Calanus AS ble stiftet av Kurt Tande etter en lunsj i Oslo.
Et godt team
- Vi bygget opp et godt team, forteller Raa. Professor Kurt Tande sitter med fagkunnskapen og jeg fungerer som inspirasjonskilde. I tillegg har vi med oss Gunnar Rørstad som var administrerende direktør for Biotec Pharmacon og Snorre Angell som er fangstteknolog. Rørstad var med å bygge opp Biotec Pharmacon fra begynnelsen, og sitter med en enorm kunnskap om hvordan man skal skape en bedrift. Angell sitter med teknologien til å fange raudåte.
Enorm ressurs
Biomasseproduksjonen av Calanus per år er 50 ganger så høy som biomassen av fisk og hval til sammen. Dette gjør denne organismen til den mest dominerende ressursen i våre farvann.
- Den blir selve motoren i økosystemet vårt, understreker Raa. All fisk bruker raudåte som næringsgrunnlag på et visst stadium i løpet av livet. Det må bety at Calanus inneholder viktig næring. Jeg vil tro at det er komponenter i Calanus som fisken har blitt avhengig av og at det virker som et sekundært næringsstoff. Det er merkelig at ikke fôrprodusentene vektlegger dette mer, og jeg anbefaler fôrnæringen å begynne å tilsette raudåte i fôret som en sikkerhetsgaranti.
Raa sammenlikner raudåte med det han den gangen han prøvde å utvikle et effektivt rypefôr. Rypa ville ikke vokse optimalt på fôr som inneholdt alt av kjente næringsstoffer, så vi måtte tenke som biologer for å finne ut hva fôret manglet. Til slutt blandet vi inn litt bjørkebark og blåbærlyng. Da ble det fart på veksten, forteller Raa. Dette er eksempler på komponenter som ikke gir direkte næring, men som dyr gjennom evolusjonen har tilpasset seg og blitt avhengig av for å vokse optimalt. Raudåte er muligens en slik komponent for fisk, og vi kan sammenlikne det med fiber eller antioksidanter som vi har i vår kost.
Energiøkonomisk fangst
- Som jeg nevnte tidligere skal ideer motarbeides, sier Raa spøkefullt. Det finnes også flere innvendinger ved bruken av Calanus. I begynnelsen var den største innvendingen at det var umulig å fange den. Nå har vi i samarbeid med Sintef, NTNU og Fiskerihøyskolen i Tromsø funnet en metode som fungerer. Videre vil mange hevde at det er kostbart og energikrevende å høste raudåte. Da kan jeg fortelle at det brukes mindre olje og energi på å fange Calanus en det gjør å fange sei. Teknologien vi bruker for å fange raudåte er den samme som hvalen bruker for å fange mat. Den fanger plankton ved å bruke små bobler for å samle plankton og konsentrere dem ved overflaten, for så å spise dem. Dette er lite energikrevende. På samme måte utvikler vi teknologi for fangst av raudåte ved å slippe ut bobler på et gitt dyp som tar med seg raudåten til overflaten. Deretter høstes den på samme måte som man rydder opp etter oljesøl i vannet.
Tar ikke næringen til fisken
- Etter at vi både har utviklet en måte å høste den på som også er energi økonomisk, er neste innvendig at vi kommer til å tømme havet for næring. Det kan også motbevises, sier Raa triumferende. Vi må huske at ved å høste raudåte, høster vi på det laveste trofiske nivå som også gir minst skade i økosystemet. Èn prosent av raudåtebestanden er nok til å dekke behovet til hele den norske oppdrettsnæringen, så her er det ikke snakk om å tømme havet for næring, bekrefter han.
Bruksområder
- Det viser seg at raudåten ikke bare er næring, men den kan også brukes til medisinsk bruk til mennesker, dyr og fisk, sier Raa engasjert. Raudåte er en enorm kilde til marine oljer og den inneholder også store mengder astaxantin (2000-3000 ppm). Det er en svært rik kilde til omega-3, og i tillegg inneholder raudåta store mengder voksestere som er den mest energitette fettforbindelsen som finnes. Dette skiller Calanus fra andre arter. Når vi koker opp Calanus til ca. 80 grader utvinner vi protein i form av pulver og olje som inneholder omega-3 og astaxantin. Pulveret har en smak av hummer og kan brukes til attraktant i fôr. Raudåte kan muligens etter hvert erstatte artemia i torskeoppdrett, samt at det muligens kan brukes mot lakselus. I tillegg kan det brukes i farmasien og som kosttilskudd. Det er med andre ord et bredt spekter av muligheter, understreker Raa.
Skadelig med planteoljer
I dag er det mangel på marine oljer og 3/4 av de marine oljene går til oppdrett. Raudåte kan lette på dette problemet ved at det høstes kommersielt.
- I dag brukes det store mengder planteolje i fiskeôret, men det er viktig å ha en rett balanse mellom omega-3 og omega-6, påpeker Raa. Omega-6 fettsyrene som man finner i planteoljer er en helt unaturlig komponent i fiskens diett. En ubalanse mellom disse fettsyrene hos mennesker øker faren for de såkalte livsstilsykdommene, og jeg ser ikke bort i fra at for mye av dette i fiskens diett også kan være skadelig for den. Omega-6 er proinflammatorisk, eller øker faren for en betennelse. Mitt spørsmål er om planteoljer i fiskefôret kan være med på å forsterke de betennelsessymptomene vi finner i syk fisk og dermed øke dødeligheten ved et sykdomsutbrudd, sier Raa. Bruken av planteoljer er med på å få ned produksjonskostnaden, men dette vil kanskje skje på bekostning av fiskens helse. Deretter vil det også gå ut over forbrukeren som ikke lenger får en fisk med rett mengde omega-3. Marint fett er en mangelvare, men det ligger en stor kilde til dette i raudåte, sier Raa.
Proteinoverskudd
- I motsetning til mangel på marint fett kan vi snart få et overskudd av proteiner. Dette skyldes produksjon av biodiesel, sier Raa. Den politiske beslutningen om å lage biodiesel lar seg ikke reversere, men jeg mener det er noe av det mest umoralske som finnes i dag. Her er det mat og næring som går til drivstoff. Avfallstoffet som etterlates av denne produksjonen består for det meste av proteiner, som fører til at vi får et enormt overskudd av dette. Disse planteproteinene kan ikke uten videre brukes til husdyrfôr uten at man finner en måte å foredle de på, og bare små mengder kan brukes i fiskefôr, kanskje med unntak av fôr til tilapia og karpe. Men for produksjon av disse fiskeslagene er den begrensende faktoren ferskvannslokaliteter og konkurranse om ferskvannskilder. Annen oppdrett trenger marint fett som ikke kan erstattes med plantefett.
Calanus mot lakselus
- Dersom vi går inn i litteraturen og ser på hva som er skrevet om villaksen ser vi at villaksen får lus, men den blir i mindre grad skadet av angrepet enn oppdrettet laks, forteller Raa. Oppdrettslaksen står mye tettere enn villaksen, og den har et begrenset område å bevege seg på. Likevel er det tydelig at lusen angriper oppdrettet fisk i større grad ved at den graver seg gjennom fiskeskinnet og lager hull. Dette skjer i mye mindre grad hos villaksen. Det kan tyde på at det kan være en biologisk forklaring på hvorfor det er slik. Calanus er en nær slekting av lakselusen, nærmest en halvsøster eller halvbror, påpeker Raa. På copepodittstadiet er de svært like og de er også svært genetisk like. Dette kan muligens være en forklaring på at villaksen tåler lakselus bedre enn oppdrettet laks, fordi Calanus i kosten gir en beskyttelse mot lakselus. Rent biologisk er dette sannsynelig, og det er derfor det bør testes, understreker Raa. Calanus og lakselus er nært beslektet og det må kunne være mulig å bruke den ene for å beskytte seg mot den andre. Eller oppnå en kryssbeskyttelse.
Forbedret immunitet
Når det gjelder vaksine er det det spesifikke forsvaret som påvirkes. Etter hvert som fisken blir introdusert til truende mikrober vil lymfocyttene bygge opp et forsvar mot uønskede bakterier og virus som den vil kjenne igjen senere. Det kan være vanskelig å finne enkeltkomponenter mot de ulike sykdommene, og det kan ta tid før man klarer å utvikle noe som viker effektivt.
- Jeg tror at det kan være lurt å legge mindre vekt på det spesifikke immunforsvaret når det gjelder å finne et middel mot lakselus, sier Raa. Jeg tror at løsningen kan ligge i det uspesifikke eller det medfødte immunforsvaret. Alle slimhinner som tarm og skinn hos fisk består av en rekke immunceller. De siste ti årene har det blitt gjennomført mye forskning på å finne såkalte toll-reseptorer som har den funksjonen at de gjenkjenner helt spesielle strukturer fra ulike patogener eller smittestoffer. Disse vil gi beskjed om at immunsystemet skal sette i gang en reaksjon for å bli kvitt inntrengerne. Slike toll-reseptorer finnes mot virus, sopp, bakterier samt undergrupper av disse igjen. Det er funnet en slik reseptor for parasitter, og målet er nå å finne en komponent i Calanus som vil virke mot denne parasittreseptoren. På denne måten slipper vi å gå veien om vaksine, understreker Raa.
Samarbeid med Skretting
Calanus AS og Skretting har nå inngått en avtale hvor de sammen skal prøve ut et preparat mot lakselus basert på raudåte. De har startet feltforsøk både i Norge og i Chile hvor problemet med lakselus er stort både hos vill?fisk og oppdrettet fisk. Skretting har satt av 6 millioner kroner til disse feltforsøkene.
- Samarbeidet med Skretting blir spennende, sier Raa. Det gir oss en mulighet til å finne ut om de teoriene vi har på raudåte og lakselus er riktige. Fra pattedyr er det kjent at immunforsvaret kan stimuleres til å beskytte mot ektoparasitter. Dette blir blant annet brukt kommersielt i en storfévaksine mot flått. Hos laks er det også dokumentert at immunsystemets evne til å motstå luseangrep kan forbedres, både gjennom spesifikk og uspesifikk immunstimulering.
Jeg er sikker på at vi klarer å stilne nok en god latter og gjøre vår teori til en selvfølge, avslutter Jan Raa.