Når Morgenbladet og Harvest manipulerer fakta

Kommentar-innlegget til Odd Magne Rødseth, Styreleder AquaGen er gjengitt i sin helhet under. 

Trakasserende e-poster

Morgenbladets redaktør Anna B. Jenssen beklager at det ikke ble gitt samtidig imøtegåelse til Odd Magne Rødseth i forbindelse med reportasjen «Et forskermareritt». Imidlertid legges det stor redaksjonell flid i å unngå en klar og tydelig oppklaring av fakta i saken, og følgelig en oppretting av artiklene som ligger på nett og som har blitt satt på trykk i papirutgaven.

Bakgrunnen er en artikkelserie i Morgenbladet og Harvest, publisert 23. juni 2017, hvor de faktiske forhold manipuleres dithen at Rødseth har sendt en rekke trakasserende e-poster til forskeren Siri Vike på kveldstid. Til tross for at tilsvaret i ettertid er publisert, står hovedinntrykket i artiklene i Morgenbladet og Harvest fast. Det første som møter leseren av Morgenbladet.no sin artikkel «Et forskermareritt» er et nærbilde av Siri Vike, med følgende tekst:

«Herdet: Siri Vike har sluttet å lese e-post om kvelden. Det var da de kom, e-postene fra Aquagens administrerende direktør Odd Magne Rødseth om forskningsjukset hun skulle være skyldig i. Siden sov hun ikke.»

AquaGen og Rødseth sine e-poster blir allerede i introduksjonen tildelt hovedrollen i historien om Siri Vike. Den konstruerte konteksten er ikke til å ta feil av når journalist Simen Sætre og redaktør Kjetil Østli i Morgenbladet og Harvest  benytter og videreformidler begreper som «mareritt», «livredd» og «voldtekt» for å beskrive Vikes emosjonelle responser.

I artikkelen etableres e-postene som et dokumenterende gjennomgangstema og gjentas flere steder. Det opprettes et eget kapittel med overskriften «Rødseths e-poster», og avslutningsvis dukker e-postene opp for fjerde gang som for å forsikre seg om at leseren har fått med seg hvem og hva som har påført Vike mareritt. Her oppsummeres historien med:

«Hun kvier seg fortsatt for å åpne e-poster på kveldstid. Det er fordi jeg vil sove godt om natten. Det var så mange ganger at jeg åpnet e-postene fra Odd Magne Rødseth, sendt sent på kvelden, og ble liggende våken».

Ingen kommentarer fra Sætre og Vike

Rødseth har forsøkt å komme i kontakt med administrerende direktør Siri Vike i Pharmaq Analytiq og journalist Simen Sætre i Morgenbladet. Følgende spørsmål er formidlet til dem uten at det er mottatt noe svar:

Hvilke e-poster er det du (Vike) referer til i fredagens artikkel «et forskermareritt»? Jeg mener at alle Morgenbladets leserne har rett til å få vite innholdet i disse mailene. Som angivelig avsender gir jeg (Rødseth) dere alle rettigheter til å offentliggjøre e-postene.

Som en gravende journalist som avslører uakseptabel og trakasserende adferd fra Rødseth, formoder jeg at slik personkarakterisering og påstand om trakassering bare kan fremlegges etter en grundig kildesjekk. Jeg ber deg (Sætre) bekrefte at du har sett e-postene og fant dem så graverende at det rettferdiggjorde avsnittet om «Rødseths e-poster».

Morgenbladets oppfølging

All kommunikasjon i sakens anledning blir tilsynelatende koordinert og ivaretatt av redaktør Anna B. Jenssen. På forespørsel mener hun kategorisk at Morgenbladet artikkel «Et forskermareritt» ikke har formidlet noe som peker på Rødseth som avsender for e-postene. Redaktør Jensen innrømmer imidlertid i sitt svar at de omtalte e-postene ikke har Rødseth som avsender:

At e-postene ble «ettersendt» og at det skulle vise «omfanget av forskningsjukset», indikerer at du (Rødseth) sendte dette til de som stelte med granskningen, som da typisk har videresendt til henne (Vike). En naturlig forståelse er vel da at Granskningsutvalget har videresendt henne, slik du er inne på.

Det er uforståelig at en journalist og en redaksjon som påberoper seg den seriøsitet og etterrettelighet som Morgenbladet /Harvest gjør, ikke har tatt seg bryet med å sjekke ut og dokumentere påstandene som er fremstilt.  Dokumentasjon, bevisførsel for det som her er fremstilt er ene og alene journalistens /publikasjonenes ansvar. Hadde Morgenbladet gjort jobben sin hadde de funnet ut følgende:

Når Granskingsutvalget oppretter gransking mot en forsker eller forskningsgruppe er reglene at de som klager inn saken (AquaGen) ikke har rett til innsyn i saksdokumentene, mens de som blir påklaget (Vike og Nylund) har rett på innsyn i alle saksdokumentene.

Gjennom granskingen innhenter sekretariatet relevant dokumentasjon både fra AquaGen og fra andre kilder. Sekretariatsleder Torkild Vinther henvendte seg til AquaGen med en rekke oppfølgende spørsmål og ønske om supplerende dokumentasjon.

Siri Vike og Are Nylund benytter seg av sin innsynsrett og ber sekretariatet oversende saksdokumenter i klagesaken som er opprettet mot dem.

Det er oversendelsen av saksdokumenter som sekretariatet i Granskingsutvalget har innhentet fra ulike kilder som  Morgenbladet konsekvent omtaler som «Rødseths e-poster» eller «e-postene fra Odd Magne Rødseth».

Tilsvar gjemt som debattinnlegg

Fredag 30. juni 2017 skulle Rødseths tilsvar settes på trykk i papirutgaven. Det konstateres at det ikke er noen henvisning til tilsvaret på førstesiden, heller ikke i forbindelse med artikkelserien – men tilsvaret er plassert bak i avisen under vignetten debatt. Tilsvaret som innebærer et dementi av den uriktige fremstillingen journalisten og publikasjonene har begått, har Morgenbladet valgt å utforme som et synspunkt under debatt.

Konklusjon

«E-postene fra Rødseth» nevnes fire ganger i løpet av artikkelen, og kobles direkte til Vikes søvnproblemer/mareritt. Redaktør Jenssen innrømmer i ettertid at dette ikke var e-poster fra Rødseth, men saksdokumenter som Vike og Nylund har mottatt fra sekretariatet i Granskingsutvalget, etter selv å ha påberopt seg innsynsrett.

Morgenbladet benekter at det fremgår av artikkelen at Rødseth har sendt e-poster til Vike, og at deres fremstilling kan gi leseren en oppfatning om at det var Rødseth som var avsender for e-postene.

Et kunnskapsbasert Norge

I min verden er hvordan «e-postene fra Rødseth» beskrives i Morgenbladets artikkel «Et forskermareritt» i beste fall manipulering med fakta, noen vil kalle det løgn. Det er synd at Morgenbladet/Harvest velger en useriøs journalistikk og en tendensiøs innfallsvinkel til det som kunne bli en viktig debatt knyttet til samvirke mellom akademia og industri i et inkluderende og verdiskapende innovasjonssystem.

Torgeir Reve og Amir Sasson publiserte i 2011 resultatene fra det nasjonale forskningsprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» i en bok med samme navn. I denne studien blir sjømatsektoren rangert som et globalt kunnskapsnav, sammen med olje/gass og maritim sektor. For å oppnå denne statusen må sektoren inneha en unik kombinasjon av de mest avanserte kunnskapsbedriftene, de fremste forsknings- og utviklingsmiljøene og de mest kompetente eierne.

I sterk kontrast til det bildet Morgenbladet/Harvest prøver å tegne, viser resultatene at det er nettopp innen forskning og innovasjon sjømatsektoren skårer høyest. Det faktum at havbruksnæringen i Norge har utviklet seg fra en lokal attåtnæring til et globalt kunnskapsnav på under 25 år kunne bare skje med et tett samarbeid og gjensidig respekt mellom forskning, industri og forvaltning.

En annen side som beklageligvis også hører med i denne debatten og som dominerer den internasjonale arenaen, er de mange svakhetene med den såkalte fagfellevurdering og den alarmerende mangel på reproduserbarhet i publisert forskning. Denne debatten er initiert av to av verdens mest anerkjente og prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter, Nature og Lancet. Nature gjennomførte i 2016 en undersøkelse som viser at en urovekkende stor del av forskning som publiseres er umulig å reprodusere. Dette er spesielt fremtredende innen fagområdene biologi og medisin. Richard Horton redaktør i Lancet, skriver på lederplass at «mye av den vitenskapelige litteraturen, kanskje nærmere halvparten, er ganske enkelt usanne». Han fortsetter med å slå fast at: «En tilsynelatende epidemi av dårlig forskningsadferd er alarmerende. I deres søken etter å fortelle en overbevisende historie, skaper forskere for ofte sine data for å passe til deres foretrukne teori om verden».

Sjømatsektoren – en superklynge

Jeg har i over 35 år hatt mitt virke innenfor akvakultursektorens innovasjonssystem, i området mellom akademia og industri. Jeg vet at det bildet Morgenbladet/Harvest forsøker å skape er uriktig, jeg kjenner meg heller ikke igjen i det bildet Nature/Lancet beskriver. Imidlertid er begge problemstillingene relevante og bør kunne diskuteres uten at man tyr til manipulering av fakta og personangrep for å konstruere en historie. Jeg velger å tro på og er en stolt aktør i den forskningsbaserte historien til Reve og Sasson, som beskriver sjømatsektoren som en superklynge som tiltrekker seg kunnskapsbedrifter, kunnskapstjenester og kunnskapsmedarbeidere fra hele verden.