Hvilke påvirkningsfaktorer for villaks er stabilisert?

Even Søfteland

Sekretær for PO3/4 Kunnskapsinkubator

Det er noe som ikke stemmer i forvaltningen av norsk villaks og sjøørret. Det tar havbruksnæringen på høyeste alvor.

Det kan ikke medføre riktighet når forskere og statlig forvaltning uttaler at mange påvirkningsfaktorer rundt villaksen er stabilisert. 

Kunnskapen bak punktene i grafikken under viser at forvaltningen av norsk villaks og sjøørret ikke har tatt på alvor de bakenforliggende årsaker som kan svekke et lakse- og ørretindivid under sin oppvekst i elv og senere vandring mot havet. Det har undret oss.

Det som er slående, er den store mangelen på kultur for systematisk innhenting av faktisk kunnskap om de mange forhold som påvirker villaksen og sjøørreten. 

Forvaltningen av norsk villaks og sjøørret er i for stor grad basert på teori og for lite på faktiske data.

Det interessante med eksemplene som beskrives under, er at de fleste av dem ikke er satt inn i et helhetlig system og overvåket over tid. Myndighetene har for eksempel finansiert tråling etter utvandrende villakssmolt i fjordene på Vestlandet i mer enn 20 år. Hovedformålet med arbeidet har vært å avdekke hvor mye lus det er på den utvandrende villakssmolten. Alle er enige om at lakselus er en av påvirkningsfaktorene på villaks/sjøørret. Det er likevel et stort paradoks at andre påvirkningsfaktorer er nedtonet og neglisjert – ikke satt i en sammenheng. En viktig kvalitetsparameter er fiskevelferd, både for oppdrettsfisk og villaks. Om en fisk har god eller dårlig velferd er avgjørende for overlevelsen. Ny kunnskap viser at dette er tatt lite hensyn til i forskning på villaks – forskerne uttaler ofte at dette er stabiliserte faktorer, som man vanskelig kan gjøre noe med. Det må sies å være svært uheldig, og en svikt i det å ha et åpent forskningsbasert syn på årsakssammenhenger.

Aluminium på gjellene til laks og sjøørret er et kjent fenomen både i elver og fjorder. For mye aluminium på gjellene gir fisken pusteproblemer/svekkelser som igjen gjør den mer utsatt for ulike type predatorer i sjø samt lakselus. De siste årene er det avdekket at en ikke har sjekket denne type forhold på villaksen og sjøørreten som fanges i trål og/eller ruser/garn i fjordene på Vestlandet. Statsforvalteren i Vestland og Miljødirektoratet har gjennomført noen undersøkelser, og det samme er gjort gjennom SalmonTracking-programmet. Funnene er interessante. I flere elver er det funnet overraskende mye aluminium på gjellene til både laks og sjøørret, i et nivå en karakteriserer som «dødelig dose».

Habitat handler om laksen og ørretens oppvekstmiljø i elv. Rundt mange tettsteder og byer, og i distriktet har ulike utbygginger, særlig på 60- til 80-tallet, ofte ført til at bekker og småelver er lagt i rør, som igjen har ført til bortfall av oppvekst- og gyteområder og påfølgende bortfall eller svekkelse i bestander av laks og/eller sjøørret. 

I Steinsdalen i Kvam kommune, fikk bøndene på 60-70-tallet tilskudd fra Staten for å øke sine dyrkingsarealer. Det førte til at deler av elven ble rettet opp og sidebekker lagt i rør. Samlet førte dette til forringede oppvekstmiljø for både laks og sjøørret.

Naturen rundt oss er i konstant endring, og det gjelder også elver og bekker. Erfaring fra elven Nausta i Sunnfjord viser at det å snu opp/ned på habitatet i elv gir gevinst i form av økte ungfisktall i vassdraget. Andre elver er inne i lignende prosesser. 

Når vi ser på de mange menneskeskapte endringene som har skjedd rundt oss de siste 40 – 50-årene, og samtidig endringene i klima, så er det naturlig at også oppvekstmiljøet i elvene blir rammet. Det er i liten grad gjort en helhetlig og systematisk kartlegging av utviklingen i elvene i Vestland. Det er uheldig all den tid oppvekstmiljøet er sentralt for antall fisk som faktisk vokser opp, og vandrer ut og kommer tilbake til de ulike elvene. Og ikke minst for fiskens robusthet før den vandrer.

Gassovermetning finnes naturlig i naturen. Laks og sjøørret som utsettes for overmetning vil få «dykkersyke» med påfølgende død eller varige skader som svekker dem utover i livsfasen. Gassen tas opp over gjellene og det dannes små bobler i fiskens vev – både i blodkar, muskulatur og hud. Fenomenet er ikke nytt og det finnes et utall av rapporter som har beskrevet dette helt tilbake til 70-tallet. Nylig kom forskningsstiftelsen Norce med en rapport som omtalte gassovermetning som fenomen, og som bl.a. slo fast at mange elver i Vestland fylke var rammet av forholdet. Elvene som ble beskrevet var i all hovedsak kraftutbygget. 

Havbruksnæringen har lang erfaring med forholdet gassovermetning, og opplevd både massedød og senskader som følge av fenomenet. Fiskehelsepersonell i havbruksnæringen, som baserer sin kunnskap på mange hundre millioner fisk, anbefaler å ligge under 104 – 105 % metning. I Norce sin rapport setter en verdien til 120 % eller mer som en biologisk problematisk grense for overmetning. Hvorfor er det ikke enighet om grenseverdiene? Som sagt er ikke fenomenet nytt. Det ble bare glemt et sted underveis når det gjelder villaks og sjøørret.

Skottelus er en av mange lusetyper en finner i havet. Lusa er mindre enn lakselusen, og vanskelig å skille fra denne for de minste stadiene. Skottelus er ikke en del av regelverket knyttet til havbruksnæringen. Det er de siste årene funnet skottelus både i havbruksanlegg og i de frie vannmassene i Hardangerfjorden på våren, når villakssmolten svømmer ut av elvene. Det interessante med skottelusen er at veksten hos denne er synkron med lakselusen på våren, og under de samme temperaturregimene. I 2023 ble det avdekket at den statlige NALO-overvåkingen av utvandrende laksesmolt ikke, systematisk, hadde skilt mellom lakselus og skottelus. En vet rett og slett ikke om skottelus har vært talt som lakselus i de mer enn 20 år en har drevet overvåking. Det må sies å være svært uheldig.

Oter en av de mest sentrale predatorene i elv ved siden av ulike fuglearter. Oterbestanden har vært i vekst over tid, og registreres i dag i flere elver og vassdrag i Vestland fylke. På den ene siden er dette gledelig, men samtidig har veksten en nedside for villaks og sjøørret i berørte elver. Rapporter fra bl.a. Møre og Romsdal tilkjennegir at oterbestanden har betydning for bestander av laks og sjøørret i enkelte elver. Det finnes i dag ingen systematisk registrering av oterbestandene eller andre predatorer i de ulike vassdragene og heller ikke innvirkningen denne kan ha for utviklingen til villaks og sjøørret. Det er uheldig.

Gytebestandsmålet for laks i enkeltelver er et verktøy for å anslå mengde laks som må til for faktisk å reprodusere en elv. En av utfordringene er at gytebestandsmålene i de fleste elvene er teoretisk satt, og ikke fulgt opp med praktiske gjennomganger og målinger av de faktiske forhold. I de fleste lakseelver opererer en med produksjonspotensialet for laksesmolt i elvene, som et resultat av gytebestandsantallet. Erfaring viser at det er store avvik mellom hva som er smoltprodusjonspotensial i en elv og hvor mange smolt som faktisk svømmer ut av elven. I SalmonTracking-programmet ser en i flere vassdrag tendenser til at teoretisk beregnet gytebestandsmål er nådd, men at teoretisk beregnet smoltproduksjon ikke er i nærheten av det en observerer på vandring ut. Ja, i mange elver ser det til at smoltutvandringen, både for laks og sjøørret er en brøkdel av det som er teoretisk produksjonspotensial. Denne mangelen på samsvar kan tyde på at gytebestandsmålene ikke er korrekte, eller at de overestimerer produksjonspotensialet. Det kan også være at det er negative, ikke kartlagte faktorer i elvene som påvirker produksjonen. 

Mattilgangen i fjordene og på kysten er interessante for vekst og utvikling til både utvandrende villaks og sjøørret. Her ser vi nå at bestanden av kystbrisling har økt i Vestland, og spesielt i Hardangerfjorden. Samtidig ser vi at sjøørretbestanden, spesielt i siste femårsperiode er økende. Rapporter fra bl.a. Direktoratet for Naturforvaltning, viste allerede i perioden 1990 til 2010 en sammenheng mellom fangst av brisling på Vestlandet og fangst av sjøørret. Økte/reduserte fangster av brisling viste sammenheng med utviklingen av sjøørretbestandene. 

God fiskehelse er sentralt for et godt liv som fisk i både elv og fjord. Det siste året er det avdekket at en eksempelvis under tråling etter villakssmolt og eller fangst av utvandrende smolt i elvene ikke har gjort systematiske fiskehelseundersøkelser av det fiskematerialet en er gitt tilgang til gjennom disse undersøkelsene. Det er oppsiktsvekkende. Forskere har i mer enn 20 år talt lus på fisk fra trål, garn, ruse og i bur, men aldri sjekket den underliggende fiskehelsen til fisken de teller lus på – aldri stilt spørsmål ved om en fisk med 10 – 30 – 50 – 100 lus kan ha en underliggende årsak for det store påslaget/den store ulikheten. Det er underlig at anerkjente forskere ikke har stilt spørsmål om dette, og en har over år gått glipp av viktig kunnskap om utviklingen til laks og sjøørret langs kysten. 

Til slutt kan vi nevne en annen «stabilisert» faktor. Den største påvirkningen på laks og sjøørret som vender tilbake fra sjøen gjennom fjordene våre, har vært fangst. For å måle denne påvirkningen trenger vi fangststatistikk. Særlig de siste årene har fangst av laks og sjøørret, med sportsfiskeredskaper, vært i en rivende utvikling. Problemet er at den delen av fangsten som foregår i sjøen, ikke rapporteres. I tillegg anerkjenner også Miljødirektoratet at det er en stor andel urapportert fangst i elvene. Ingen har greid å måle hvor mye dette dreier seg om, eller hvor mye fangstraten fra dette urapporterte fisket varierer. Kan en da si at denne fangsten er en stabilisert faktor?

Kort oppsummert kan vi si: Svært få av påvirkningsfaktorene knyttet til villaks eller sjøørret kan karakteriseres som «stabiliserte». Mye tyder på at flere forskningsmiljøer, og den norske stat, har forsømt seg i sitt arbeid overfor villaks og sjøørret. Det har vært, og er enkelt å gå etter havbruksnæringen når noe er galt. Og noen ganger har det vært riktig og viktig. Kunnskap viser imidlertid nå at bakgrunnsbildet er mer omfattende, og at det må jobbes mer systematisk om en faktisk skal kunne sette i verk målrettede tiltak for å utvikle bestander av både villaks og sjøørret.