Syv tiltak kan redusere smitterisiko fra rensefisk

I sluttrapporten til Nofima for FHF-prosjektet «Analyse av sykdomsrelatert risiko forbundet med bruk av villfanget og oppdrettet rensefisk for kontroll av lakselus», foreslår forskere syv tiltak for å redusere smitterisiko ved bruk av rensefisk.

Rapporten baserer seg på nyere forskning utført ved Veterinærinstituttet, Universitetet i Bergen og Nofima og diagnostiske erfaringer i tillegg til kunnskap og statistikk fra Veterinærinstituttet.

Det er også gjort en gjennomgang av tilgjengelig litteratur, internasjonal og nasjonal, både rapporter og publiserte vitenskapelige arbeider og informasjon fra næringsrepresentanter, fiskehelsetjenester og Mattilsynet. De har også inkludert innspill fra næringsaktører.

Foreslåtte tiltak for å redusere smitterisiko ved bruk av rensefisk, oppsummeres slik:

• Det viktigste tiltaket for å redusere risiko for sykdom og smittespredning er å gå over til å bruke kun oppdrettet, vaksinert rensefisk. Det må være et mål å kunne oppnå dette i løpet av en 3-5 års periode. Dette innebærer også bruk av oppdrettet stamfisk: det bør arbeides aktivt for å kunne innføre bruken av smittefrie, domestiserte stamfiskpopulasjoner i løpet av få år.

• Det bør iverksettes tiltak for mer effektivt å hindre rømming, og en bør ut fra et smitterisikoperspektiv ikke slippe ut rensefisk etter bruk.

• Det anbefales ikke gjenbruk av rensefisk på annen lokalitet, da dette både kan spre uoppdagede sykdommer (rensefisk som mekanisk vektor) og øke risikoen for introduksjon av nye agens/ sykdommer. Om gjenbruk skal praktiseres på samme lokalitet må helsestatus være god, man må gjennomføre screening for kjente patogener og ha karantenetid for å øke mulighetene for påvisning av eventuelle patogener. All gjenbruk må gjøres i henhold til gjeldende regelverk og i samråd med Mattilsynet og fiskehelsetjenestene. I forhold til karantenetid må gjeldende regelverk for hold av rensefisk i merd vurderes.

• Vi anbefaler å innføre felles retningslinjer for uttak av rensefisk fra merd i forbindelse med operasjoner som for eksempel behandling, sanering, slakting eller flytting av laksefisk. Rensefisk som rømmer i forbindelse med tømming av merd og rensefisk som står igjen fordi en ikke får 3 fisket ut alt utgjør en smitterisiko. Erfaringer rundt dette bør samles og det bør utarbeides en felles bransjestandard.

• Det er forbedringspotensialer når det gjelder helseattestasjonen som utføres på rensefisk i forhold til å redusere smitterisiko. Screening ved bruk av PCR-metoder er sensitive og bør benyttes i større grad. En vil imidlertid bare kunne identifisere kjente patogener med disse metodene. Spesielt bør det screenes for P. perurans for å hindre utbredelse til usmittede laksepopulasjoner og til AGD frie regioner.

• Karantene i kombinasjon med screening vil øke sjansen for påvisning av kjente patogener, men lovverket er til hinder for bruk av karantene i dag. Ansvarlige myndigheter og brukere av rensefisk må derfor gå sammen for å finne lovmessige og praktiske løsninger på denne utfordringen. • Ved påvisning av eksotisk listeført agens/sykdom (for eksempel VHSV/VHS) vil nedslakting og sanering være aktuelle tiltak. Det er et behov for en utredning omkring hva som blir konsekvensene for laksefisk ved påvisning av patogener hos rensefisk som regnes som eksotiske.

• Ved sykdomsutbrudd er sporbarhet svært viktig for å kunne begrense og hindre smittespredning. I dag er det vanskelig å spore opphav og distribusjon av rensefisk, egg og larver, noe som er nødvendig for å finne smittetidspunkt. Det er derfor helt nødvendig å innføre gode rutiner både hos produsentene og brukerne av rensefisk for å kunne fremskaffe relevant informasjon.

Forskerne bak rapporten er Lill-Heidi Johansen, Duncan Colquhoun*, Haakon Hansen*, Sindre Hildre* (*Veterinærinstituttet), Heidrun Wergeland (Universitetet i Bergen) og Heidi E. Mikalsen.