Slår fast: Store sprik for automatisk lusetelling
Den foreløpige konklusjonen, etter å ha sammenlignet tre ulike automatiske lusetellere, er at systemene viser betydelige variasjoner i sine resultater.
Tirsdag ble det avholdt et åpent fagseminar om automatisk lusetelling i Trondheim, der det ble presentert resultater og innsikt fra de to FHF-prosjektene «TELLUS» og «AutoSOP». Denne artikkelen fokuserer på førstnevnte prosjekt.
Det var SINTEF Ocean, Havforskningsinstituttet, Norsk Regnesentral og NCE Aquatech Cluster som sto bak arrangementet.
Til Kyst.no forteller Birger Venås i Sintef Ocean at bakgrunnen for begge prosjektene er utfordringen med å videreutvikle automatisert lusetelling i næringen.
– Automatisk lusetelling har økt, men det har stort sett vært midlertidige dispensasjoner fra Mattilsynet.
Venås mener at tiden er inne for å gå over fra midlertidige dispensasjoner til permanente godkjenninger.
Store ulikheter
I det FHF-finansierte prosjektet «TELLUS» har tre automatiske lusetellere blitt testet over fem måneder på samme lokalitet. Datainnsamlingen startet 1. mars og varte til 28. juli, mens analysene fortsatt pågår.
Det var systemene til Optoscale, Createview og Submerged som ble benyttet i prosjektet.
Målingene ble foretatt på dybder av 5, 10 og 15 meter. Prosjektet ble foretatt på forskningslokaliteten til Sintef på Frøya.
Venås forklarer at det ble gjennomført tre avlusinger i testperioden, og at variasjonen i lusenivåene var vesentlig, med lite lus i starten og mye mot slutten.
Silius Mortensønn Vandeskog i Norsk Regnesentral presenterte ferske resultater fra prosjektet tirsdag. Konklusjonen er at det er store variasjoner i hvordan systemene oppfører seg i løpet av et døgn, og lusetallene varierer vesentlig mellom systemene.
– Det er store ulikheter mellom luseestimater og antall bilder som tas av de ulike systemene. Med dagens data er det vanskelig å forstå hva som forårsaker disse variasjonene, forklarer Vandeskog.
Han understreker også at det er lite som tyder på at flere bilder per dag gir mindre uenighet mellom systemene.
Dårlig sikt gir større variasjon
I en periode med dårlig sikt på lokaliteten var det kun ett system som klarte å ta bilder regelmessig.
– I periodene i mai og juni observerte vi at system A tok relativt mange bilder, mens system B og C tok svært få, eller ingen bilder, på enkelte dager.
De ulike systemene er i prosjektet anonymisert som A, B og C.
Ifølge Vandeskog og Venås opplever alle de tre systemene forhold hvor de tar mange bilder av høy kvalitet gjennom hele døgnet, men også forhold hvor det er store døgnforskjeller, med mange godkjente bilder om natten og få godkjente bilder om dagen.
– Variasjonene mellom systemene er betydelige. Noen ganger teller ett system flere lus enn et annet, og andre ganger er det omvendt. Noen ganger registrerer de mer enn manuelle tellinger, andre ganger mindre.
Vandeskog påpeker også at prosjektet er ment for å undersøke hvordan endringer i forholdene kan påvirke ulike systemer på forskjellige måter, ikke for å finne hvilke systemer som funker bedre enn andre.
– Systemene er for eksempel installert og brukt på en annen måte enn det leverandørene anbefaler, for å lettere kunne sammenlikne dem opp mot hverandre under ulike forhold. Dette kan ha ført til urettferdige representasjoner av hvert enkelt systems prestasjoner, som ikke bør tas ut av kontekst.
Store uenigheter blant systemene
Vandeskog understreker at de kun har testet ett kamerasystem fra hver leverandør, noe som gjør det vanskelig å skille mellom teknologisk og naturlig varians.
Likevel er det veldig lite som er statistisk signifikant i resultatene de har fått ut av prosjektet.
– Vi ser variasjoner, men det er vanskelig å forklare hvorfor. Selv når alle systemene tar mange bilder, er det store uenigheter mellom dem. Det positive er at minst ett system vanligvis registrerer en luseøkning før de manuelle tellingene, sier Vandeskog.
Venås og Vandeskog mener at systemene inneholder mye verdifull informasjon, så lenge man forstår hvordan de fungerer og bruker dem riktig.
– Ulempen er at minst ett system ofte ikke fanger opp luseøkningen, noe som skaper spørsmål. Var det en reell økning eller ikke, og hva er grunnen til at kun noen av systemene detekterte dette? spør Vandeskog.
For å oppnå mer kunnskap om automatisk lusetelling og tydeligere resultater mener Vandeskog at flere tester, med flere systemer og enheter, på ulike og like dybder, er nødvendig.
– Vi ønsker å teste flere kamerasystemer fra ulike aktører, og er veldig takknemlige for at de tre aktørene vi fikk med, ønsket å delta i dette prosjektet.
Kan kreve deltakelse
Totalt er det i dag rundt 180 lokaliteter som har midlertidig dispensasjon for bruk av automatiske lusetellere, og det finnes 7–8 leverandører av slikt utstyr.
Jørn Nilsen i Mattilsynet fortalte under tirsdagens fagseminar at Mattilsynet nå reviderer vilkårene for automatisk lusetelling, og at dispensasjonene løper ut i 2024.
– Vi vurderer å stille krav om at utstyret må delta i FoU-prosjekter i regi av myndighetene for å få dispensasjon. Dersom leverandører ikke ønsker å delta, kan det være grunnlag for å avslå dispensasjonssøknaden.
Nilsen understreker at det viktigste for Mattilsynet og Nærings- og fiskeridepartementet er å sikre at metodene som brukes gir pålitelige lusetall.
– Vi må være sikre på at utstyret vi plasserer i merden, faktisk er godt nok, fortalte han tirsdag.
Felles arbeid for bedre tall
Under seminaret kom det også klart frem at det både fra oppdrettere, utstyrsleverandører og myndigheter, er et helt klart ønske om å gå bort fra de manuelle tellingene på sikt, noe også Nilsen og Djupevåg fra Mattilsynet påpekte.
Mattilsynet ønsker å ta mer av krav til teknologiene inn i regelverk, og en står foran en grenseoppgang mellom hva som skal ligge i en «frivillig standard», og hva som skal være absolutte krav. Inntrykket er også at næringen imøteser klarere krav fra Mattilsynet.
For nye konsept som nedsenkede merder, som Lerøy tar i bruk i stor grad, er det også avgjørende at pålitelige tall fra automatisk lusetelling kommer på plass. Det mener også myndighetene.