Kronikk:
Regulering av torskeoppdrett:
– biologien tar ikke hensyn til forretningsmodeller
Et motsvar fra Norges Miljøvernforbund til Ode AS og Falk Øveraas.
Ode, med Falk Øveraas i front, forsøker å male et bilde av en næring i utvikling og balanse. Det mener vi i Miljøvernforbundet er både forvrengt og utopisk. Torskeoppdrettsnæringen står i realiteten overfor store biologiske utfordringer, og Øveraas sitt forsøk på å dysse ned risiko ved gyting i merd, rømning og genetisk påvirkning på villtorsken og det marine økosystemet er rett og slett uansvarlig.
Gyting i merd: oppdrettstorskens svar på evolusjon
I motsetning til laksen, gyter torsken i frie vannmasser og derav også i merden med påfølgende fare for genetisk forurensning av ville bestander. Det at Øveraas sammenligner disse to artene på like premisser viser enten en manglende kunnskap om biologi eller et bevisst ønske om å villede.
Trusselen mot villtorsken er ikke en hypotetisk risiko – det er virkeligheten. Å påstå at det ikke er noe som tyder på at dette er et problem, vitner om en selektiv hukommelse og en manglende vilje til å lære av tidligere feil.
Øveraas – vi foreslår at man ser dette i et retroperspektiv: Å lære av andres feil er et tegn på klokskap. Og med å lære mener vi at man ikke skal gjøre noe man vet er galt. Som vi tidligere har snakket om Øveraas, så finnes det ikke noen riktig måte å gjøre noe galt på.
Nulltoleranse handler om kunnskap
Det er ikke tilfeldig at myndighetene nå foreslår strengere reguleringer for torskeoppdrett. Det er basert på kunnskap og fordi vi har lært. Da lakseoppdrett vokste frem for over 40 år siden, ble ikke tilstrekkelige reguleringer og føre-var-prinsipper innført. Det ser vi konsekvensene av i dag – med genetisk forurensning, sykdom, lakselus og rømning – og en villaks bestand som er nærmest utradert. Det samme skal ikke skje med villtorsken.
Å gjenta disse feilene med torskeoppdrett vil være direkte uansvarlig. Øveraas og Ode ser ut til å være uenige i dette – kanskje fordi ønske om profitt overskygger ansvarsfølelsen for vår felles kyst. Men når biologien roper varsko, må vi lytte. Det er ikke et spørsmål om Ode sine ambisjoner om millionbutikk – det er et spørsmål om hva kystøkologien tåler.
Ode ønsker fleksibilitet – vi ønsker ansvarlighet
Ode ønsker at det innføres funksjonskrav i stedet for absolutte regler – at industrien skal kunne "tilpasse seg" over tid. Det de egentlig sier, er at smutthull må finnes fra dag én. Det er uakseptabelt. Industrien må reguleres før skaden skjer – ikke etter.
Når Øveraas sier at risiko må defineres, ikke forbys, svarer vi:
Risikoen er definert – og derfor må den forbys.
Nulltoleranse for gyting i merd er ikke urimelig – det er ansvarlig
Ode hevder at det er urimelig å stille strengere krav til torskeoppdrett enn til lakseoppdrett. Men Øveraas vet godt hvorfor kravene er strengere. Det handler om artens biologi. Dette er ikke et spørsmål om “rettferdighet” mellom næringer – det handler om erfaring, miljøvern, føre-var-prinsippet og ansvarlig forvaltning.
Å gjenta en feilaktig påstand til det blir etablert som “sannhet” fungerer kanskje i reklame – men det holder ikke i møte med faktabaserte reguleringer og offentlig debatt.
La oss fokusere på ærlighet
Om Ode hadde lagt alle kortene på bordet, kunne denne debatten vært mer nyansert og redelig. Men når Ode med Øveraas i spissen fremmer villedende argumentasjon og undergraver fakta, er det vårt ansvar å svare. Vi merker oss at Ode jobber iherdig for å løfte sin versjon av «virkeligheten», la det midlertidig ikke være noe tvil om at vi i Miljøvernforbundet ufravikelig vil stå på havets side og slåss for sannheten.
For oss underbygger Ode, med Øveraas i spissen stadig det vi allerede har konkludert med – torskeoppdrett er ikke en næring for framtiden, snarere et gufs ifra fortiden.
