Slik gikk det med utviklingstillatelsene

Artikkelen er ført i pennen av seniorforsker Heidi Moe Føre, SINTEF Ocean; seniorforsker Trine Thorvaldsen, SINTEF Ocean og forskningssjef Tonje Osmundsen, NTNU Samfunnsforskning og heter «Hvordan svarte egentlig oppdrettsnæringen da de fikk søke om utviklingstillatelser?»

I artikkelen i Norsk Fiskeoppdrett skriver de at det kom hele 104 søknader om utviklingstillatelser, noe som de påpeker var overraskende for mange myndigheter og næringsaktører.

Oppgaven med utviklingstillatelsene var å utvikle ny teknologi som skulle fremme bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen, og hadde som formål å støtte utvikling av ny oppdrettsteknologi som fremmet havbruk til havs og/eller redusert utslipp av lakselus, rømt laks, forspill og ekskrementer fra kystnært oppdrett.

Men hva foreslo søkerne, og hvilke typer løsninger ble belønnet med tillatelser?

Det er noen av spørsmålene de har søkt svar på.

Da ordningen kom hadde man to år på seg for å levere søknad, og fristen gikk ut i november 2017.

- Nå, over seks år senere er det interessant å oppsummere hva dette har resultert i, skriver forskerne.

Behandling av de mange søknadene og etterfølgende klager har tatt lang tid. Den siste tiden har det blitt offentliggjort flere avslag på klager på vedtak, og senest i august i 2023 ble det etter klagebehandling tildelt ytterligere fire utviklingstillatelser til konseptet Øymerd.

Oppdrettsnæringen foreslo mange forskjellige oppdrettsanlegg

I artikkelen skriver forfatterne at de fleste søknadene (75 stykk) inkluderte det søker mente var et nytt og lønnsomt (innovativt) oppdrettsanlegg, mens resten for det meste dreide seg om nye løsninger for avlusing, oppsamling av avfall, forbedret fiskevelferd og overvåking.

- Mange av de sistnevnte ble av myndighetene vurdert til å være utenfor ordningen. Figur 1 viser hvilke typer oppdrettsanlegg som ble foreslått i de 104 søknadene.

En tredjedel inkluderte såkalte lukkede anlegg, hvor innhegningen til fisken er tett slik at vannet i oppdrettsvolumet er skilt fra omgivelsene.

- De fleste løsningene er strengt talt «semi-lukket» og vil samle opp avfall, men slippe ut renset avløpsvann til omgivelsene, skriver de.

En fjerdedel av søknadene baserte seg på tradisjonelle plastmerder med oppdrettsnoter (av nett), mens 9 % av anleggene var delvis lukket (involverte bade lukkede innhegningsmaterialer og nett).

Et mindre antall søknader dreide seg om nye typer anlegg inspirert av oljeplattformer: Såkalte «semi-subs» eller halvt nedsenkbare plattformer på norsk (9 %), og stive plattformer (i motsetning til mykere plastringer) som flyter på vannoverflaten (9 %). Alle disse inkluderte oppdrettsnoter i forskjellige typer nettmaterialer.

De øvrige søknadene inneholdt en variasjon av nye typer oppdrettsanlegg, inkludert sigar- og kuleformede bur uten en typisk plattform eller flyter (6 %). Noen få søknader dreide seg ikke om noen spesiell type oppdrettsanlegg (5 %).

• Last ned hele artikkelen i Norsk Fiskeoppdrett nr 5 her