Ved havbruksmeldingen foreslår regjeringen å inndra havbruksbedriftenes viktigste eiendel: akvakulturtillatelsene

Man kan få inntrykk av at havbruksmeldingen «bare» foreslår å erstatte produksjonsbegrensninger i akvakulturtillatelsene med en lusekvote. Det er regjeringens retorikk i meldingen, men er ikke dekkende. Regjeringen foreslår i realiteten å avvikle akvakulturtillatelsene og dens funksjon som formuesobjekt (eiendom) – uten erstatning.

Dagens akvakulturtillatelser har to sider. På den ene siden er akvakulturtillatelsen et verktøy for å regulere, herunder med vilkår om arter som kan produseres, produksjonsbegrensninger i form av maksimal tillatt biomasse (MTB) og andre driftsvilkår. Disse virkemidlene foreslås avviklet og erstattet med en dynamisk lusekvote som skal eksistere utenfor tillatelsessystemet.

Den andre siden av tillatelsene er deres rolle som formuesgode (eiendom). Akvakulturtillatelser er immaterielle driftsmidler som er ment å tilhøre innehaveren i all evighet, noe som var intensjonen da akvakulturloven ble vedtatt i 2005. Forarbeidene til loven understreker at: «Konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret gir en beskyttet rett til næringsutøvelse.»

Denne beskyttelsen gjelder også mot inngrep fra myndighetene. Beskyttelsen er ikke bare forankret i akvakulturloven selv, men også i Grunnloven § 97 som forbyr reguleringer som griper inn i slike etablerte rettighetsposisjoner, og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som har en egen bestemmelse om beskyttelse av eiendom mot myndighetsinngrep.

Regjeringen foreslår altså ikke «bare» å avvikle arts-begrensning, MTB og driftsvilkår som regulatoriske virkemidler. Regjeringen foreslår å avvikle de etablerte rettighetene som er sikret under akvakulturtillatelsene. Tillatelsene er det vesentligste formuesobjektet (eiendelen) i havbruksbedriftene, og sikrer finansiering og tilgang på kapital for drift og investeringer. Verdien av akvakulturtillatelsene i Norge er anslått til NOK 250 milliarder – som Regjeringen vil fjerne med et pennestrøk. Verdiene har ikke kommet av seg selv, men skyldes kjøp av kapasitet og tiår med investeringer i anlegg, utstyr og ansatte, samt opparbeidelse av leverandørkjeder og markeder. Lusekvoten er ingen erstatning for akvakulturtillatelsen som eiendom. Det legges opp til at lusekvoten skal eksistere utenfor aktørenes rettighetsposisjon. Den skal ikke gi noen beskyttet rett til næringsutøvelse. Tvert imot leges det opp til at lusekvoten vil bli tidsbegrenset etter førstegangstildeling.

At regjeringen i realiteten foreslår å avvikle tillatelsenes funksjon som formuesobjekt og finansieringskilde er ikke bare underkommunisert i meldingen med er også alvorlig. Dette er noe næring og politikere bør være oppmerksom på i den videre behandlingen av havbruksmeldingen.